Byutvikling handler om så mye mer enn politikk, planer og prosesser. Det gode eksemplet er Ila Brainnstasjon som åpnet i helga etter et halvt år med stengte dører. Den rødmalte kafeen på Ilevollen er blitt det nærmeste vi kommer et forsamlingshus i byen.

Her møtes naboer for kaffe, øl, konserter og quiz, eller for noe helt annet: strikking, byttekvelder, debattmøter og språkkafé. Vafler og kakao etter skøytetur i parken lokker de minste, det gjør også eventyrfortellinger, bamsesykehus og hyller fulle av gratis bøker. Det eneste kafeen i Ila har felles med Starbucks, er at de selger kaffe. Ski og sportsutstyr har byttet eiere, mens klær og nips er blitt solgt på naboloppis.

Denne spalten er egentlig ikke lang nok til å nevne alt kafeen har å by på. Ila Brainnstasjon har klart noe så sjeldent som å bli et hjerte i sin bydel. Tilbudet på den gamle brannstasjonen er så langt unna en kafékjede som det er mulig å komme, men så har den også vært drevet av en dugnadsgjeng.

Hva som er byens hjerte er det nok mange meninger om. Jeg velger meg alle de fine kafeene. Hver gang jeg er ute og reiser tenker jeg at jeg må bli flinkere til å sette pris på det jeg har hjemme. En kafé er mer enn et sted man kan kjøpe en kopp kaffe og et rundstykke. Kafeer er kanskje noe av det som gjør en by til en by. Et sted vi kan samles, et fellesskap.

Aksel Tjora, professor i sosiologi ved NTNU, har forsket på kafékultur ute i den store verden, men også her i Trondheim. Han sier at kafeene kan oppfylle menneskers behov for nærhet når stadig mer av aktiviteten vår finner sted på kjøpesentre og på steder uten sosiale møteplasser. Tjora mener den nye framveksten av kafeer ikke bare er et blaff, men et tydelig tegn på at folk trenger steder å føle seg hjemme, å møtes, å ta en pause. Vi trenger pauser.

Vi er ikke bortskjemt med vitale bydelskafeer i Trondheim. Trondheim er ulik Oslo og andre storbyer. Der finnes ofte de hyggeligste kafeene utenfor sentrum. I Trondheim ligger det meste i Midtbyen. Kanskje er vi ikke store nok. Eller kanskje mer sannsynlig, vi bruker ikke kafeene nok. Vi misunner ofte søreuropeernes deres kafékultur og britene deres nabopuber. I kriserammede Hellas og Spania mister folk ikke bare jobben, men også sitt sosiale nettverk fordi de ikke har råd til kaffe. Rart å tenke på for oss hjemmekjære nordmenn som lever livet i sofaen klorende på smarttelefonen.

Vi kan leve store deler av livene våre på nett, men de fysiske møteplassene vil neppe gå av moten. Kanskje trenger vi dem mer enn noen gang