Formkunnskap gjør seg stadig mindre gjeldende i planleggingen av våre omgivelser. Siden 1970 har antallet bygningstyper hvor det er naturlig å involvere arkitektfaglig kompetanse, blitt kraftig redusert. Fjøs, fabrikkbygninger, lagerbygg, varehus og en rekke andre dominerende strukturer blir i dag hovedsakelig planlagt av ingeniører som utformer disse for deres praktiske nytteverdi. Bygningene er ikke ment å skulle sees eller oppleves i sammenheng med sine omgivelser, kun brukes. For 40 år siden eksisterte det enda en konsensus om at også slike deler av by- eller bygdelandskapet skulle gis et formuttrykk av en arkitekt eller en byggmester som kopierte arkitektplanlagte forbilder. I dag har denne konsensusen forsvunnet. Det samme fenomenet kan man spore i de aller fleste private hus. Flere og flere bygningsdeler formes utelukkende for å tilfredsstille forskrifter og gis ellers ikke noe annet estetisk design.
Siden 1970 har også arkitektfaget mistet sin rolle som formgiver for store deler av eneboligutbyggingen. Det var arkitektstanden selv som på 1980-tallet reintroduserte et historisert og postmoderne formspråk i boligbyggingen. Saltak erstattet flate tak, hus tok opp igjen historiske og stedbundne proporsjoner. Så, en eller annen gang ved årtusenskiftet, mistet de fleste arkitektene interessen for denne retningen og vendte tilbake til modernistiske prinsipper. Siden har den historiserte boligarkitekturen levd videre uten at arkitektfaget har vist særlig interesse for den. I dag dominerer denne formen for eneboligarkitektur nybyggingen i nesten alle norske byggefelt, men har liten eller ingen forbindelse til landets største kompetansemiljøer innen form og farge. Det bærer også husene preg av. Byggefeltene har, som så mye annet i våre omgivelser, havnet på ingeniørenes bord.
Denne utviklingen henger nøye sammen med arkitektenes forsvinning fra den offentlige debatten eller deres forvandling fra samfunnsaktører til rene tjenesteytere fra 1980-tallet til i dag. For noen tiår siden var fortsatt arkitektstanden i det store og hele en samfunnsengasjert yrkesgruppe som hevdet sin kompetanse om formingen av våre omgivelser i offentligheten. I dag er de aller fleste tause og forklarer sin manglende vilje til å kritisere dårlig formgiving med at de er redde for å miste oppdrag dersom de er for frittalende. På tross av dette finnes det fortsatt god, dårlig og elendig arkitektur, og arkitektstanden besitter den beste kompetansen til å veilede oss andre i hvordan man skal bedømme dette. Men hvordan skal samfunnet veiledes i god formgivning når ekspertene selv nekter å ytre seg? En universell regel i god samfunnsutvikling er at kvalitet dør når kritikken stilner. Der er vi nå.
Arkitektene må komme seg ut av sitt bekvemme sneglehus og gjeninnta sin plass som styrende formgivere for våre omgivelser. Samfunnet lider i dag under at de med mest kompetanse på form og farge ikke dominerer de delene av planleggingen hvor deres kunnskap hører hjemme. De tekniske fagene er en byggestein i samfunnet på samme måte som formkunnskapen, men når den ene tar over for den andre, styres utviklingen mot bedre vitende. Ingeniørene fyller i dag et tomrom skapt av arkitektene selv. Respekten for form og estetikk som et førende element i utformingen av våre omgivelser må bygges opp igjen, og dette kan kun gjøres av arkitektene siden de har mest kompetanse på feltet. Da må de nok en gang lære seg å bruke den arenaen som alle andre som ønsker å gjøre seg toneangivende benytter seg av, nemlig offentligheten.