Klimaet går amok. Tiltak for å bremse utviklingen blir vanligvis betraktet som trusler. Trusler mot privatøkonomi, verdiskaping, arbeidsplasser, kort sagt som trusler mot de livene vi lever.

Løfter vi blikket ser vi at det også ligger muligheter i truslene. På Enovas årlige konferanse denne uken fikk vel 700 deltagere hjelp til å løfte blikket. Tre industriaktører viste at det er mulig både å tjene aksjonærene og samfunnet. De utskjelte markedskreftene får ofte skyld for det som er vondt og vanskelig. De samme markedskreftene står også for innovasjoner som fører verden i riktig retning. Som for eksempel når Borregaard utnytter trestammer smartere, når Toyota lager utslippsfrie biler, eller når Siemens lager batteriferjer.

Sjefen for Siemens Norge, Anne Marit Panengstuen, poengterte på Enovakonferansen at verden står foran tre store, grønne skift: Elektrifisering, automatisering og digitalisering. Men vi kan starte med helt analoge norske grantrær for å se en viktig endring.

Borregaard i Sarpsborg er et industrieventyr som står på skuldrene til tradisjonell skogindustri. Borregaard er liten sammenlignet med Norske Skog, men Borregaard greier noe Norske Skog har slitt veldig med de siste årene: Å tjene penger. Ikke nok med det. Borregaard tjener penger på en klimasnill måte fordi virksomheten greier å skape større verdier fra hver tømmerstokk enn det Norske Skog gjør.

Råstoffet for treforedling, granskog, finnes i enorme mengder. Miljøvennlige skandinaviske grantrær er den vestligste delen av den enorme taigaen som strekker seg fra Beringstredet, gjennom hele Sibir, til Trøndelag. Det er mulig å tjene penger på produktene og de bidrar til klimasnill verdiskaping. Likevel hugges det for lite tømmer i Norge. Tilveksten er større enn avvirkningen. Skog råtner på rot. Ser vi ikke skogen for bare trær? Går vi glipp av klimatilpassede forretningsmuligheter?

Tradisjonell treforedling er å bruke tømmer til produksjon av papir, trelast og papirmasse. Såfremt tømmerstokken ikke skal brukes til trelast, blir den kokt. Norske Skog tar ut cellulosen fra oppkoket og foredler den til papir. Borregaard tar ut vaniljesmak og produkter som gir høyere verdiskaping enn papir og tradisjonell cellulose. Foruten smaksstoffet vanillin, produserer Borregaard også en lang rekke produkter av lignin (treets bindestoff), etanol og spesialcellulose.

Alt som kan lages av olje, kan også produseres av trær. Markedsmulighetene er enorme. Forskjellen på trær og olje er at det ene frigir «sort karbon», som har ligget i jordskorpen i millioner år, mens det andre slipper ut «grønt karbon» som ikke øker mengden CO2 i atmosfæren.

Japan har få egne råstoffer. Til gjengjeld har landet en voldsom innovasjonskraft og industrikultur. Toyota er verdens største bilprodusent, og er derfor en virksomhet som har tjent godt på «sort karbon». Men Toyota ser også fremover. Den første hybridbilen, som har både forbrenningsmotor og elektrisk motor, rullet ut av Toyotas fabrikker i 1997. Industrigiganten som har gått foran i grønn retning har valgt å hoppe over elbilen, det vil si biler som kun har elektromotor. I stedet har Toyota valgt å se mot hydrogen som drivstoff. Den første hydrogenbilen er allerede i masseproduksjon.

Hvis Toyota har rett også denne gangen, vil samfunnet om få år være i full gang med å bygge ut infrastrukturen som trengs for hydrogenbiler. Hydrogen må produseres, det må distribueres og det må kunne tankes. Her hjemme er det akkurat nå ladestasjoner for elbiler som får oppmerksomhet. Andre steder, som i Japan og i California, rulles det ut for hydrogensamfunnet.

På veien mot nullutslippssamfunnet er det ikke nok å heie på flere sykkelfelt og kjøttfrie middagsmåltid. Vi må også satse på at Siemens, Borregaard, Toyota og mange, mange andre næringslivsaktører lykkes med å kombinere business og en fremtid der kloden ikke har kronisk feber.