Hva gjør jeg egentlig her?

Jeg står midt på en forblåst, hålkete parkeringsplass på et lite sted i det nordlige Italia og prøver å orientere meg. Har stått opp ved fem-tiden, stappet i meg en kraftig frokost med havregrøt i bunnen, blitt kjørt i buss sammen med titall andre like trøtte og spente norske kvinner og menn. Dagen har ennå ikke vunnet over mørket, det er sur vind og åtte-ti kalde minusgrader. Den som hadde ligget i en varm og god seng i stedet!

Jeg bærer på en pose nysmurte ski. Kvelden før har jeg vært på en eksklusiv skismøringsseanse på rommet til to gode skivenner, Eirik og Bernt. De har glidet, varmet, rubbet, smurt og lagt dyrekjøpt fluorpulver på mine beste ski. Kiloprisen på pulveret er nok høyere enn gateprisen på heroin, men akkurat nå skjøtter vi ikke penger. Her skal det bli fart på signoraen når hun en gang får startet! Rundt meg virrer tusener av skiløpere i trange dresser mellom det stappfulle, oppvarmede venteteltet og de stinkende dobrakkene. Vi amatører må vente til eliten har sluppet av gårde, det er ikke før klokken ni.

Vi skal ut på tur. Vi skal gå Marcialonga, som dette året er blitt til Marciacorta på grunn av snømangel. 70 kilometers klassisk langrenn er blitt til «bare» 57 på kunstig snø. Vi er spent på forholdene, men det er spådd bra vær utover dagen. Det er ikke så lett å se før dagslyset når ned i dalen mellom de høye Dolomitt-fjellene.

Ja, hvorfor gjør jeg egentlig dette? Flere måneder i forveien melder jeg meg optimistisk på lange skirenn og er aldri i tvil om at jeg skal klare det, selv om resultatene er sånn passe. Egentlig er det naturstridig for en som er oppvokst i fjæresteinene på namdalskysten og bare gikk på ski de få gangene det kom noen snøflekker mellom bergnabbene. Men et langt voksenliv i Trondheim fikk opp både gløden og selvtilliten. Til slutt ble jeg så modig at jeg nølende meldte meg på min første Birkebeiner. Jeg ble bitt av langløpsbasillen, noe mange kaller en sykdom for godt voksne med god råd.

Og nå står jeg her i en liten by som heter Mazzin og skal gå Marcialonga for tredje gang. Jeg er godt over alderen for midtlivskriser, jeg er bare middels interessert i skismurning, har bare to par langrennsski, er knapt middels godt trent og har kanskje middels ferdigheter på ski. Et par kurs i klassisk skiteknikk er ikke et nederlag for en voksen norsk dame som slett ikke er født med ski på beina. Det hjelper på tidene å gå rettere på ski.

Jeg er her fordi jeg liker det. Jeg liker å trene, holde kroppen i form gjennom hele året. Da stiger også den psykiske formkurven. Borte er angst, depresjoner og all slags vondter i kroppen. Det moderne mennesket sitter stort sett på baken foran en pc det meste av dagen. Vi får ikke brukt oss selv på den måten kroppen er skapt til. For å få energi må vi bruke energi, vi mennesker er sånn sett som batterier. Vi må lades opp med jevne mellomrom. Når vi presser oss fysisk, får vi kontakt med kroppens yttergrenser. Vi blir slitne på en god måte, hviler bedre og blir mer opplagt enn om vi hadde tilbragt fritiden på sofaen.

Jeg liker å ha noen mål og høydepunkter gjennom året. Har du planlagt å være med på et skirenn, et sykkelløp, gå en fjelltur eller gjennomføre andre prosjekter, er det lettere å trene jevnt og trutt for å nå målet. Jeg liker å gå skirenn fordi det er morsomt å gå på ski. Jeg treffer hyggelige, nye mennesker fra alle samfunnssektorer, jeg utvider repertoaret både sosialt og geografisk og opplever flott natur. Det gjør inntrykk å høre en av «medløperne» fortelle hvor mye det har betydd for ham å ha Marcialonga som mål, etter at han fikk diagnosen MS. Etter rennet fortalte han stolt at han bare hadde falt fire ganger på de 57 kilometrene i til dels isete løyper.

Mange liker å harsellere med aktive mosjonister, særlig sånne som går skirenn. Det er ikke lite ironisk at folk som for eksempel er hekta på rock, interiør, mat eller hva som helst, elsker å hetse folk som er akkurat like hekta på ski. Alle er hekta, men på ulike fenomen. Så er det argumentet om førtiåringer i midtlivskrise, men det holder ikke. Rett nok er ofte aldersgruppene mellom 35 og 55 år de største i Birkebeineren og andre skirenn, men det er vel også her du finner de friskeste iblant oss. I min marcialongagjeng er det folk i de fleste aldersklasser, den eldste er 79 år! Ingen kan si at han er i midtlivskrise.

Nisjeavisen Dagens Næringsliv har latt det gå sport i å fremstille de lange skirennene som en øvelse først og fremst for finansfolk fra Aker Brygge. DN finner frem mange direktører og finansmeglere som går både Birken, Vasaloppet og andre lange løp. Jeg har ennå ikke møtt en eneste riking fra finansmiljøene, kanskje med unntak av kjekkasen i rød kondomdress som kjørte meg ned på Birken en gang. Men de skriver ikke om alle de vanlige folkene som også går –om rørleggerne, bøndene, livsnyterne, politifolkene, sykepleierne, ingeniørene, pensjonistene som også liker å bevege seg så raskt de klarer i skiløypene.

En undersøkelse som arrangørene av Birkebeineren gjorde for noen år siden, viste at det var få ungdommer og få industriarbeidere med på løpene. Gjennomsnittet av deltagerne hadde høy utdannelse og relativt høy lønn. Det forteller ikke først og fremst at Birken og lignende renn er mest for de velbeslåtte. Det er et uttrykk for det vi ellers vet, nemlig at helse og fysisk aktivitet varierer med sosiale forhold. Jo høyere utdannelse, jo bedre helse og jo større treningsinnsats –det er det generelle bildet. Det avspeiler seg også i en del av de populære arrangementene for mosjonister. Det koster litt å delta i store arrangement, men ikke mer enn at mange kan se seg råd til å prioritere det. Det handler om vilje til å sette penger i helsebanken.

Visst er det de som overdriver. De som bygger ut huset for å få plass til alle skiene, som drar med seg skipar; varmski, kaldski, nyski, gammelski, godski og Zeroski når de skal på tur. De som trener så mye at de må kalles semiprofesjonelle, de som aldri klarte å nå NM på ski, men kompenserer med treningsmengde, utstyr og innsats som om de skulle vært konkurrenten til Petter Northug. Jeg har også sett de som stiller med to pulsklokker, de som med største alvor forteller siste nytt om pulsen sin og det nye fluorpulveret. Når jeg begynner å drømme om fluorpulver, vet jeg at det har gått for langt.

Du finner alle grader av alvor. Noen vil bare konkurrere med seg selv, andre har et mål om å komme blant de ti, hundre eller tusen beste i sammendraget. Andre tar det som en tur og synes det er en seier over seg selv å komme i mål før lysene slukkes i målområdet.

Worldloppet heter den overordnede organisasjonen for langløp som Birkebeineren og Marcialonga. 20 lange renn i 20 ulike land er med, inkludert Kangaroo Hoppet i Australia og Vasaloppet China. I år går 80 000 skiløpere fra elite til tregeste mosjonist disse rennene, noen bruker hele vinteren til å turnere verden rundt på renn. Målet til Worldloppet er å fremme nordisk langrenn, og det må være et godt mål. Til start i Marcialonga i år stilte over 7000 deltagere fra hele Europa, ikke bare fra Norge, som man kan få inntrykk av. Skal klassisk skisport overleve, er rekruttering i bredden viktig. I disse rennene går elite og bredde sammen, det er også noe av sjarmen.

Så er jeg i gang, nesten en time etter at eliten startet. Kunsten er å ta det med ro i starten, det er fellesstart og alle kjemper om et godt spor. Det gjelder å passe på utstyret, ellers kan både ski og staver knekke i kavet. Jeg staker og går diagonal om hverandre, må vente i motbakker der mellomeuropeere strever med å gå fiskebein. Rennet går gjennom flere landsbyer i den vakre Val di Fiemme og Val di Fassa, to nabodaler som er flinkere til å samarbeide enn turistbransjen i Oppdal.

- Forza, Signora! Heia, frue! roper tilskuerne som står tett i tett langs løypa. De heier og roper, står med svære kubjeller, og mange steder er det ikke ørens lyd å få. Et par ganger blir jeg nedrent bakfra av skiløpere som ikke klarere å stoppe, en gang får jeg selv et skingrende «piano!» (rolig) og en spiss skistav i baken fordi jeg har det for travelt med å legge meg foran en italiener i løypa. Det er ikke bare edel kappstrid i løypa.

Sånn går nå kilometrene. Musklene verker, men skiene er bra. Jeg nærmer meg den fryktede bakken på tre kilometer opp til mål i Cavalese. Vi får lagt klister på skiene og helt cola i strupen før vi går i gang med den siste etappen. Nå gjelder det å klatre fort opp, presse frem et smil til fotografen øverst, og stake tilsynelatende ubesværet i mål.

Jeg greide det! Det er ikke bare jeg som må tørke en liten tåre etter målgang. Jeg har slått meg selv og har hatt en flott opplevelse. Det er det som er poenget i det lange løp.