Det er lenge siden vi har hatt noen omfattende debatt her til lands om smittesykdommer og tvang. Men da HIV-epidemien kom til Norge på midten av 1980-tallet og vi fikk de første pasientene med AIDS, ble det raskt snakk både om prøvetaking med tvang, isolasjon av smittede og det som verre var. Etter hvert senket vi skuldrene og erfarte at frivillig medvirkning fra de miljøene hvor smitten var mest sannsynlig, ble en gangbar strategi.
Vaksinering med tvang var ikke et tema den gangen, rett og slett fordi vi ikke hadde – eller har – noen effektiv vaksine mot HIV-smittestoffet. Men vaksiner har vi mot en rekke av de andre smittesykdommene som truer liv og helse. Nå er det meslinger som setter litt skrekk i oss igjen, etter at den ferske epidemien i Berlin har medført minst ett dødsfall. Og som mediene meldte så grundig – når president Obama rykker ut til forsvar for vaksinering, da er det alvor. I det minste i Disneyland, der det siste amerikanske utbruddet av meslinger startet på nyåret.
Begge disse utbruddene kom i befolkninger der vaksinasjonsdekningen var falt under et kritisk nivå. Vi snakker i denne sammenhengen om at de mistet flokkimmuniteten, «herd immunity» på engelsk. Det betyr at en hel befolkning kan være rimelig bra beskyttet mot sykdom selv om ikke riktig alle er vaksinert. Hvor stor andel vaksinerte vi må ha for at smittestoffet ikke skal få sjansen til å sirkulere varierer fra sykdom til sykdom. Men for meslinger, som er svært smittsom, regner vi med at andelen immune bør være opp mot 95 prosent. Altså bør helst rundt 19 av 20 barn få vaksinen hvis vi skal greie å holde sykdommen på avstand. Da kan vi med en viss romslighet unnlate å vaksinere de få som vi av spesielle grunner vil unnta, enten på grunn av annen alvorlig sykdom, nedsatt immunforsvar eller lignende gode grunner.
Men hva er nå egentlig «gode grunner»? Hittil har vi latt det være opp til foreldrene å ta stilling til det. Barnevaksinasjonene er et frivillig tilbud. I noen miljøer har det, av kulturelle eller religiøse grunner, tidvis vært en viss skepsis mot vaksineringen. Men antallet har ikke vært så høyt at det har truet denne flokkimmuniteten. Med andre ord, vi har levd greit med disse unntakene.
Men nå står vi muligens overfor et større problem. Nye generasjoner av foreldre vokser opp uten noen som helst erfaring med de barnesykdommene vi vaksinerer mot. Hvorfor da utsette sine barn for sprøytestikk og en og annen sjelden komplikasjon hvis de ikke ser noen fordel ved det. Enklere var det i min generasjon. Jeg minnes ennå hvor lettet og glade våre foreldre var da f.eks. poliovaksinen kom, og vi barn kunne begynne å drikke ukokt vann om høsten igjen. Vi hadde alle noen kjente som var rammet av alvorlige barnesykdommer, og dels hadde vi erfart dem selv.
Joda, vi kom oss gjennom meslingene. Men fortsatt regner vi med rundt tre-fem dødsfall per 1000 syke, selv blant barn som ikke på forhånd feiler noe. Og når det nå meldes at vaksinasjonsdekningen for meslinger i Oslo har falt til 92 prosent, kan det være grunn til å frykte at vi også her til lands kan få nye utbrudd. Noen politikere i Oslo har tatt til orde for å innføre tvungen vaksinering.
Dette er forståelig nok følsomme spørsmål. Riktig nok ble koppevaksinasjon påbudt ved lov i Norge allerede så tidlig som i 1810. Men nå er den sykdommen utryddet, og helsesøstrene har stort sett greid å holde vaksinasjonsviljen for dagens barnesykdommer oppe.
Jeg heier på helsesøstrene, og håper på frivilligheten og folkets vett og forstand. Og ett ekstra argument for de som synes det er greit å være gratispassasjer på flokkimmuniteten: Når de små poder vokser opp og skal rundt i verden og se seg om, da tror jeg de vil sette pris på å være beskyttet mot de sykdommene som ellers herjer i mange av de landene de sikkert har lyst til å besøke.