Svenskene diskuterer for tiden Snoppen og Snippan, to muntre kjønnsorganer i bevegelse. Gjennom tegnefilmer og musikkvideoer skal barna lære at de to passer sammen som …, ja, det gir seg vel selv. Men her trenger vi ikke misunne svenskene, vi som har Max og Mulla.

Den ene dagen er det Max som lover at han skal fylle Oslos gater med horder som frykter Aftenlandets undergang. Politiet mobiliserer som om de vil unngå en gjentakelse av fadesen fra 9. april, med tunge kjøretøy, barrikader og tungt bevæpnede styrker, og så møter det frem 25 demonstranter. De bærer flagg så store at bare fremmedfrykten er større, men de er bare 25. De er ikke noen bevegelse, det er mer folkereisning i Snoppen enn i Pegida.

Den neste dagen er det Mulla som tar på seg de fineste klærne, kjemmer skjegget og setter seg godt til rette i NRKs bibliotek for å øse bannbuller og dødstrusler ut over alle som tror verden har beveget seg de siste 1400 år. Han får 13 minutter på Dagsrevyen, og statsministeren blir hasteinnkalt for å roe ned befolkningen. Justisministeren sier at han er skremt. Det er han selvfølgelig ikke, men han har mye å tjene på at vi andre er det. Du verden så lettet Anders Anundsen må ha blitt da NRK slapp nyheten om de hadde fått Krekar til å drive litt PR for seg selv. Det er ufattelig mye Max og Mulla ikke forstår, men de skjønner seg på mediesamfunnet.

Harald Stanghelle var beundringsverdig ærlig da han torsdag skrev i Aftenposten at «mulla Krekar og vi i mediene driver en form for gjensidig flørt med ytterst alvorlige undertoner». Selvfølgelig er det slik, de to partene gnikker seg mot hverandre så snart de får en sjanse. Men nå er denne flørten blitt såpass heftig at det er på tide å skaffe seg et annet rom enn det offentlige.

Vi trenger ikke lenger se hvor kåte journalistene blir av å bli kilt akkurat der det er deiligst, i angsten.

Nyhetsdirektør Per Arne Kalbakk var også i det selverkjennende hjørnet da han i Dagsnytt 18 innrømmet at NRK gir Mulla en talerstol. Det trenger jo ikke forbli en hemmelighet at vi har blant oss en mann som oppfordrer til bomber og drap der skuldertrekk eller kronikker ville vært mer adekvat respons, men trenger vi gi ham den største talerstolen i landet, og attpåtil utvide den for anledningen?

Det offentlige rom er ikke uendelig stort. Vi trenger ikke følge Max og Mulla på alle deres eventyr. Jo større plass de to ideologiske onanistene får, dess mindre plass blir det til andres meninger. De to trenger hverandre, vi andre trenger å snakke om noe annet enn elefanten i rommet, eller «Allah-fanten» som Max så fiffig kaller den.

Denne uken fikk også Elin Ørjasæter nok. I et innlegg i Aftenposten skrev hun at «Max Hermansen ytrer seg altså ikke bare ut av jobben som lærer, men også ut av rollen som en mulig viktig samfunnsdebattant». Hun var oppgitt over at Max hadde kalt fredsringen rundt synagogen i Oslo for «en solid dose taqqiya», altså svindel for å skape et falskt positivt inntrykk av islam.

Trodde hun at Max kom ut av skyggene for en måned siden, da han utnevnte seg selv til leder av Pegida Norge? Husket hun ikke at han for to år siden fikk sparken som redaktør i Sjømilitære Samfunn etter å ha kalt samfunnets æresmedlem, kong Harald, for en fjott? Han sto frem over to sider i VG, og vi kan jo gjette hvem som tipset avisen. Husket hun heller ikke at han i 2010 utløste ny rettssak da han ba sine Facebook-venner stemme over hvilken straff de tiltalte burde ha i en sak der Max var meddommer?

Det er selvfølgelig tilgivelig om hun har glemt at han i 2003 sto frem som en lektor som hatet nynorsk, eller at han samme år titulerte seg som «militærfilosof» i et innlegg der han beskrev hvor mye bedre alle hadde fått det i Afghanistan og Irak etter de to invasjonene. Faktum er at Max har forsøkt å bli en stemme i den offentlige debatt i 15 år, og han har sunget mange melodier for å bli hørt.

Selvfølgelig oppdaget journalistene raskt at forholdene i Oslo er noe annerledes enn i Dresden. Det kom ikke 15000 frustrerte til den første norske Pegida-marsjen, selv om 190 var flere enn tilsvarende nasjonalistiske stevner tidligere har trukket. Men allerede uken etter var flokken halvert, og så ble den halvert én gang til. Og så halvert igjen. Likevel fikk Max nye oppslag, ikke bare i Oslo. Stavanger Aftenblad live-dekket «marsjen» i Stavanger, der også 25 møtte frem. Det var flere folk på den nærliggende Burger King mens ståket sto på. Bergens Tidende brukte en hel side på å fortelle at Pegida Vestlandet var stiftet, selv om det sto i artikkelen at det bare dreide seg om en Facebook-side som ikke engang Max visste om. Initiativet varte i åtte dager.

I Fredrikstad møtte det sist tirsdag fram to – 2 – personer til byens første Pegida-mønstring. Ifølge en stor reportasje i Fredriksstad Blad bestemte de to seg for å «marsjere mot Stortorget». Ennå gjenstår arbeidet med å definere minimumsantallet for at noe skal kunne karakteriseres som en marsj.

Slik er det over store deler av landet: Pressen leter med lupe og mikroskop etter tegn til at massebevegelsen til Max skal nå bygda, på samme måte som avis etter avis bruker tid og plass på å måle hvor redde folk er for Mulla.

Alt dette journalistiske arbeidet og all denne plassen har en alternativkostnad. Først når vi får lempet de to ut av det offentlige rom, vil det være mulig å få øye på alt det andre som finnes der.

Det offentlige rom: Pressen leter med lupe og mikroskop etter tegn til at massebevegelsen til Max skal nå bygda, på samme måte som avis etter avis bruker tid og plass på å måle hvor redde folk er for Mulla, skriver vår gjesteskribent. Foto: NTB scanpix
Max Hermansen, frontfigur for Pegida i Norge, under en demonstrasjon i Oslo forrige måned. Foto: NTB scanpix