Pjotr Tsjaikovskijs opera «Eugen Onegin» er blant de fremste. Kanskje ikke så rart, for historien om kvinnebedåreren Onegin og den sjenerte og uskyldige adelsjenta Tatjana har alt: Dramatikk, sjalusi, intriger, romantikk- og musikk som forfører.

Det er Aleksandr Pusjkins kjærlighetsroman Tsjaikovskij har tonesatt. Og det har han gjort med enkle, virkningsfulle toner. Tatjanas utrøstelige kjærlighet til den overfladiske Onegin, som avviser henne på en nesten brutal måte, men som senere kommer krypende som en angrende synder, blir på en nydelig måte forsterket av Tsjaikovskijs musikk,

Vi befinner oss i 1820-tallets Russland. De to første aktene tar oss med ut til landsbygda, før det hele avsluttes i storbyen St. Petersburg. Som regel er det overdådige og pompøse kostymer som fremmer denne operaen, men i denne versjonen gjør Anette Werenskiolds kostymer, Ivar Tindbergs regi og Gjermund Andresens scenografi at historien også assosieres med nåtid. Genialt og originalt, der slitte jeans møter 1800-tallets ballkjoler med en enkel scenografi som ramme.

En av våre fremste operatalenter, Audun Iversen, bekler hovedrollen. Og harstadværingen leverer. Barytonen har kanskje ikke den mest kraftfulle stemmen, men til å tolke Onegin har Iversen det som skal til. Stemmen hans forfører med flotte fraseringer, i tillegg viser han innlevelse i sin rolletolkning. Avslutningsscenen er rett og slett gripende!

Sopran Kari Postma viser hvorfor hun er en ettertraktet operasanger. Trondhjemmerens tolkning av Tatjana er strålende. Stemmen er klokkeren og uskyldig, og passer Tatjanas sårbarhet perfekt. I tillegg har hun en helt unik kunstnerisk integritet. Det samme kan sies om den unge tenoren Bror Magnus Tødenes. Han bekler rollen som den romantiske poeten Lenskij med største overbevisning og en selvsikkerhet som lyser utover salen. Hans interpretasjon er en nytelse. Det er bare å notere seg navnet, for det kommer til å pryde mange oppsetninger i årene som kommer.

Det er utrolig gøy å se en oppsetning der nesten samtlige solister er fra Norge. Og i tillegg til de nevnte, leverer også Maria Nohr, Ingunn Kilen, Siv Oda Hagerupsen og Svein Erik Sagbråten solide tolkninger. Men forestillingens eneste russer stjeler mye av oppmerksomheten når han kommer inn. For bassen Nikolay Didenko er rett og slett strålende som prins Gremin. Hans dype og kraftige stemme slår nesten knockout på publikum.

Og så en ting, og dette går til samtlige solister. For gjennom nesten tre timer serverer de tolkninger på det som for meg høres ut som perfekt russisk! Her ligger det mange øvingstimer bak…

Tsjaikovskijs musikk er enestående, og både kor og orkester, bestående av Nordnorsk opera og symfoniorkester, Trondheim symfoniorkester og TSO musikkteater leverer. Koret er nydelig balansert og tar innimellom nesten pusten fra deg. Og i «grava», under ledelse av dirigent Olari Elts, serverer orkester toner som både underbygger og supplerer den dramatiske kjærlighetshistorien.

Noe rusk er det. Det er ikke alltid at samspillet mellom orkester og solister sitter som støpt. Men det sjenerer lite. Det som imidlertid sliter litt på, er regissørenes inngripen underveis. Jeg skjønner poenget. Iversen, Postma og de resterende er ikke bare i en rolle- de skal også spille seg selv. Derfor får de kontinuerlige korrigeringer på scenen. Jeg liker veldig godt grepet med å blande fortid og nåtid, men akkurat dette trekket oppleves egentlig bare forstyrrende.

Likevel, premieren på «Eugen Onegin» var en fantastisk opplevelse, i original drakt, som virkelig gjorde inntrykk.

Anmeldt av Yngvil Bjellaanes

NB: Øvrige forestillinger 2., 4., og 6. mars.

Eugen Onegin, med Audun Iversen og Kari Postma (Tatjana) Foto: Christine Schefte