Jeg vokste opp på «Øra». Et steinkast fra flyktningmottaket som har fått meter på meter med spalteplass de siste ukene. Eller det vil si, det var ikke mottak der den gangen. Det var hjem for eldre med psykiske lidelser.
På finværsdager sto vinduene på «Hjemmet» ofte åpne. Da kunne jeg høre ropene fra de gamle, mens jeg lå på pikerommet og drømte om alt jeg skulle gjøre med livet bare jeg kom meg bort fra denne lille bygda. «Hjelp meg. Jeg dør!», ropte en av dem utrettelig og insisterende gjennom en hel sommer. Til å begynne med var det ubehagelig, etter hvert bare trist, men til slutt ble jeg vant til den monotone ropinga. Den ble til bakgrunnsstøy slik som ubehageligheter så ofte blir.
For det er begrenset hvor lenge en kan la seg berøre av rop om hjelp og av triste skjebner. Det er så mange av dem at de etter hvert drukner i mylderet. Jo da, det står av og til noen linjer i avisa om familiene som har vært i Norge i årevis og som brutalt sendes ut. Men de kan ikke måle seg med nyhetsverdien av en ekstrem mulla forkledd som godslig bestefar.
Men det er noen flyktninger det aldri skrives om. De har ingen stemme. Unge menn, gutter. Enslige flyktninger fra verdensdeler vi ikke har vært i. Og på Kyrksæterøra er det mange av dem. De kommer og forsvinner igjen uten oppstyr. Slik som Robert. Flyktning fra Uganda, 20 år gammel. Alene i verden.
Stille, sjenerte Robert som, i motsetning til Krekar, aldri har tenkt tanken på å true noen, men som derimot selv ble truet på livet, banket opp og fengslet i hjemlandet for den han er, og som mente det var bedre å bli returnert til hjemlandet i en kiste enn i live.
Robert som aldri fikk tolk på sitt eget språk da han kom, som ble møtt av et UDI som brukte begreper han ikke forsto, og sin egen vestlige kulturelle kontekst som mal på hvordan han burde reagere og svare i møtet med staten Norge. Robert fikk avslag, mens kompisen hans, med identisk historie og bakgrunn, ble trodd og fikk opphold. Sistnevnte hadde tolk på eget språk.
Feilene og misforståelsene i Roberts sak ble grundig gjort rede for i en anke. Men til ingen nytte. Den ble verken lest eller behandlet. Høsten 2014 hadde regjeringen det nemlig så travelt med å sende ut flest mulig asylsøkere, at de ikke hadde tid til å la seg hefte ved slike detaljer. For oss var Robert ungenes lekekamerat, en ivrig Arsenal-fan, en god venn og åpenbart et menneske med stort behov for beskyttelse. For myndighetene var han nok et tall i skrytestatistikken, en historie som ikke var verdt å høre, en anke de ikke hadde tid til å lese. I november ble han hentet av politi på natta, påsatt håndjern og sendt ut.
Tilbake i Uganda, der UDI mener han er trygg, flyktet Robert umiddelbart på nytt. Denne gangen til Sør-Sudan, et av verdens farligste steder. Heller der enn i Uganda. Det sier i grunnen alt.
For meg, den gangen på pikerommet, var lille, kjedelige Kyrksæterøra et sted jeg ikke kunne komme meg fort nok ifra. For resten av landet er bygda med det rare navnet kun en vits på «Nytt på nytt». For Robert, og så mange andre, er det et sted de er trygge mens de venter på beskjeden som kan bety forskjellen på liv og død. Dessverre virker det altfor ofte å være tilfeldighetenes spill.
Vi kan kanskje ikke ta i mot alle i dette herlige, selvtilfredse landet vårt, men kan vi i det minste ha anstendighet til å lytte til deres historier uten mistro og frykt, uten lettvinte løsninger og språklige misforståelser? Og uten et press om å sende flest mulig, fortest mulig ut for å vinne enkle stemmer.
Roberts vindu på mottaket er lukket, noen andre har flyttet inn og det er behagelig stille. Men hvis du orker å lytte så er de der fortsatt, de stemmeløses stumme rop om hjelp.