Denne uken har kritikerne stått i kø for å rive i stykker Finanstilsynets anbefalinger om innstramming av utlån til boligkjøpere. -Tiltakene vil ramme de unge hardt og urettferdig, blir det hevdet. Vil de det? Eller kan det tenkes at strengere regulering av bankenes utlån heller vil verne mange unge fra å låne seg fra hus, hjem og privatøkonomi?
Det er svært viktig at unge blir i stand til å stå på egne bein økonomisk. Det er bare én ting som er enda viktigere: At de samme unge blir stående, slik at de ikke går ned i økonomisk knestående.
Det kommer til syne igjen og igjen at vi har begrenset evne til å lære av forrige generasjons feil. Hvis det er slik, vil også de som i dag er mellom 20 og 40 få, sin dose med hardhendt økonomisk realitetsorientering. De som er eldre enn meg, sier «vi som opplevde krigen». Jeg og min generasjon kan si: «Vi opplevde bankkrisen». Tidlig på 1990-tallet gikk de største bankene over ende.
Arbeidsledighet, konkurser, tvangsauksjoner, unge og nyetablerte som måtte flytte hjem på pike- og gutterom og store tap for husholdninger og banker. Det var både årsaker og virkninger. Nei, vi snakker ikke om 30-tallets kjente depresjon, men om den nære fortid.
På ett område er det likevel lysår fra bankkrisen til dagens bolig- og lånemarked: Mens kreditt i dag er nesten gratis, var det svindyrt i årene før bankkrisen. Som student, med tilhørende lav inntekt, lånte jeg i 1985 125 000 kroner for å kunne betale min halvdel av en borettslagsleilighet. I noen måneder i 1986 eller 1987 var den effektive renten på lånet 21 prosent. Jepp, helt sant. Og dette var prisen for et helt ordinært pantelån i bank. I dag er det bare de aller verste lånehaier som utnytter noens nød som er i nærheten av slike priser for å låne ut penger.
Det ble litt mindre stramt da renten gikk ned til 18 prosent. Det føltes direkte billig å låne penger da renten sank helt ned til 16 prosent. Ved påsketider i 1993 krøp boliglånsrenten under 13 prosent. O himmel! Men i dag høres det ut som en skrekkhistorie. For mange var det også det. Noen var så på felgen økonomisk at de ga bort borettslagsleiligheter for å slippe å betale husleien som de ikke maktet å betale. Enkelte ble ruinert, banker gikk over ende.
Det var en systemkrise. Det er ingen systemkrise i dag. Men kan det bli det? Er det dårlig gjort å rope «bø!» til unge boligkjøpere? Er det ubegrunnet skremselspropaganda å fortelle at boliglån i den nære steinalder kostet 21 prosent rente? Eller er det en nødvendig påminnelse om hva som kan skje igjen? Sammenlignet med dagens rentenivå er det ikke langt unna at desimaltegnet er flyttet én posisjon. Selv om det neppe blir like dyrt de nærmeste 10 eller 20 år, er det slett ikke usannsynlig at lånerenten kan bli mangedoblet fra dagens lave nivå.
Det kom ingen ny rentenedsettelse fra Norges Bank denne uken, men det er sannsynlig at det vil komme i mai. Det er derimot usannsynlig at dagens rentenivå er ment for evigheten.
Det er større grunn til å tro på påskeharen og julenissen enn å forestille seg at kreditt over tid kommer til å være nesten gratis.