Det er ikke til å fatte. 70 okser og kalver sultet i hjel i et fjøs i Namdalen. Lidelsene som har pågått i fjøset i dager, uker og måneder er nesten umulig å ta inn. Men vi må. Vi hører altfor ofte om dyretragedier i landbruket. Dyr som vanskjøttes, som trår rundt i møkk og døde dyr, på desperat leting etter mat.

Ingen vet riktig hva som har skjedd på gården i Fosnes, kommunen med rundt 600 innbyggere. Mye tyder på at dyrene ikke har blitt tatt hånd om siden juletider. Fôr skal ha ligget urørt ute siden desember. Fire måneder. Hvordan kan det skje i et lite lokalsamfunn hvor nesten alle kjenner alle? Har ingen forstått at noe var galt? Har virkelig ingen hørt den desperate rautingen fra fjøset?

Det er et fortvilt lokalsamfunn som nå tumler med de samme spørsmålene. Dyretragedier i landbruket skyldes oftest psykiatri og personlige tragedier. Bønder opplever livskriser, som oss andre. Forskjellen er at konsekvensene er så fatale. Med seg ned i det sorte hullet drar de et fjøs fullt av hjelpeløse dyr. Bønder som selv har vanskjøttet dyrene sine har fortalt om hvordan oppgavene tårner seg opp. Til slutt blir alt uoverkommelig. De klarer ikke be om hjelp, de orker ikke møte marerittet som venter i fjøset.

Bøndene må bry seg mer om hverandre, er et av svarene fra Bondelaget. En del av virkeligheten er at det blir stadig færre igjen til å bry seg. Det blir færre gårder, det blir lengre mellom naboene. Ikke besøker vi hverandre lenger heller. Det er vanskelig å se på Facebook at noe er riv, ruskende galt hos naboen. – Bøndene blir mer og mer ensomme, økonomien blir tøffere og nettverket har blitt mindre. Derfor er også risikoen for dårlig husdyrhold større enn tidligere, uttalte avdelingssjef John Bjarne Falch ved Mattilsynet Namdal etter tragedien.

Landbruket har en jobb å gjøre med egne holdninger. Det er lite kultur for å be om hjelp, vise svakhet og innrømme nederlag. Barnevernet har jobbet knallhardt med å normalisere bekymringsmeldinger. Det er bedre å si fra en gang for mye enn en gang for lite. Slik er det neppe i landbruket. Norsk senter for bygdeforskning ved NTNU har gjennomført en spørreundersøkelse blant 1500 bønder, hvor én av fem svarte at de har hatt mistanke om vanskjøtsel av dyr på en nabogård. Det er et skremmende høyt tall. Men hvor mange har faktisk varslet sin bekymring? Likegyldighet, frykt eller en tradisjon for ikke å blande seg i andres saker – uansett årsak så er det drepende for landbrukets troverdighet.

Det blinker ikke en varsellampe i Mattilsynets registre når noe begynner å gå galt. De er helt avhengig av tips. De mange dyretragediene viser at det ikke holder å stole på «nabokjerringa». Når de uoffisielle kanalene bryter sammen, må de offisielle styrkes. Det må på plass nye ordninger, et sikkerhetsnett. Kommuner, bondelagene, Mattilsynet og andre må finne systemer som kan avverge de verste dyretragediene. Kanskje vil vi aldri forstå det som har skjedd i Namdalen, men vi må gjøre det vi kan for at det aldri skal skje igjen. Fire måneder med ensomhet, fortielse og smerte burde ikke være mulig.

Mange har latterliggjort forslaget om dyrepoliti og andre ordninger som skal forebygge dyretragedier og vold mot dyr. Latteren bør stilne i møtet med 70 utpinte dyr i et fjøs i Namdalen.