For min generasjon som var ung på slutten av 50-tallet og begynnelsen av 60-tallet, svimler det – vi som seks og åtte i tallet krøp klaustrobisk sammen i en kupè i utrangerte sovevogner ved Storlien stasjon i påska, bare for å være nær den store verden. Et par flasker med noe bortimot udrikkelig å feste på. Å gå på det dyre Systembolaget var utenkelig.
Å nærme seg det svimlende store hotellet, Nya Høgfjället, eller den kongelige Prinsehytta, var ikke en gang en tanke. Når Stockholms «Frogner-folk» – østermalmerna, nærmet seg i de velpreparerte skiløypene, verdig skridende som det sømmet seg, sto vi lett tyende-aktig til side, men jeg kan ikke huske at vi bukket.
Siden kom Åre og Sälen for de unge som hadde behov for bedre slalom og høyere «störtlopp», høyhalsede drinker i baren og et ikke ubetydelig ønske om å beholde mest mulig av valutaen i hjemlandet. «Ordning och reda» og god samfunnsplanlegging, Det var hva det handlet om. Alt hadde sin plass.
Gjør jeg nå narr av det Sverige som var? Ingenlunde. Alvor, nøyaktighet, talløse utredninger, tålmodighet, fordeling, alt satt i system for å skape et enda bedre samfunn. Sverige var det håp som nøytralt hadde overlevd en flammende verdenskrig, og først og fremst med politisk stabilitet i mer enn 40 år.
Alt kunne og skulle utredes: Handelsbalansen, ekteskapskriser, skilsmissestatistikken, alkoholproblemer, leketøy som ikke var pedagogisk korrekt, manglende muligheter for fanger – unnskyld – innsatte til å jogge i fengslet. Det var et samfunn bygd på omsorg, nøyaktighet, og fremfor alt diskusjon … «Tiden løper ut, sa programlederen i den ene av to (tenk det!) TV-kanaler.. «men är vi snabba nu, hinner vi en kris till…» Fantes ikke Sverige, burde vi trolig ha funnet det opp! Men er det ikke også slik at hungeren etter personlig trygghet, vokser dess mer trygghet man har spist. At meget vil ha stadig mer? At det ikke lenger var alle for en, men etter hvert alle hver for seg? Slik det senere har skjedd også hos oss.
Men det hendte noe skjellsettende på vår side av grensen. Jeg husker jeg var på en hastig innkalt oljekonferanse – den første og den eneste i mitt liv: En oljeboringsplattform – Ocean Traveller – var på slep fra Mexicogulfen til våre breddegrader. Esso skulle borre etter olje – utenfor norskekysten. Hadde det ikke vært så rikelig av dem, ville vi kunne fått drinkene i vrangen i baren om kvelden – av bare latter. Om ikke vi «borret tørt», gjorde Esso det ved første forsøk. Men så skjedde det ufattelige. Oljen flommet… og fortsatte å gjøre det.
Nå kommer svensk ungdom til oss for å jobbe, og for å – noe som var utenkelig før – lære norsk, skaffe seg jobb og bli værende her. De fleste kommer fra «glesbygden» der det er ytterst vanskelig å klare seg, blant annet fordi en storpart av jordbruksområdene på 60-70-tallet ble plantet igjen med skog.
Den etniske og økonomiske segregeringen har bare økt de siste 20 årene, viser en undersøkelse Dagens Nyheter har gjort i landets 30 største kommuner. Velstående områder bosatt av svenske innbyggere, født i Sverige, blir bare rikere og rikere, og i de allerede innvandrertette, langt fattigere strøk øker andelen personer med utenlandsk bakgrunn. Skjønt det bor vel heller ikke så mange innvandrere på Frogner?
Men skillet er i ferd med å «jämna ut sig», som broderfolket sier. På spørsmål om innvandring er i hovedsak er bra eller dårlig, svarer fortsatt 63 prosent av svenskene at det er bra, men i Norge er prosent 54, altså en forskjell på bare 9 prosent. – Nordmenn er mer positive til innvandring enn hva vi har vært klar over, sier en svensk forsker til Aftenposten. Endelig en «svensk-pakke å glede seg over.