- Det var en flott dag! sier Ågot Jensen og nikker til ektemannen.
- Si ja du og nå, ler hun.
Krigen nærmet seg slutten, men mattilgangen var fortsatt knapp i mars 1945. I januar hadde Ågot blitt kjørt med hest og vogn til E.C. Dahls fødestiftelse for å føde parets første barn, Randi. Den lille familien bodde sammen med Rolfs foreldre på to rom og kjøkken på Pappenheim. Ågots bror Rolf var alvorlig tuberkulosesyk og det var også derfor bryllupet hadde blitt utsatt. De fleste prestene i landet nektet å gjøre tjeneste for de tyske okkupantene. Men med en bestikkelse på 50 kroner stilte prest Hesselberg opp for å vie det unge paret i Bakke kirke 28. mars.
Brudekjolen og dressen var lånt, men det var fint tøy. Rolfs mor hadde kontakter i Rissa og hadde fått tak i en stor oksestek, mens Ågots far Sigurd Berg, som var konditor, hadde laget bløtkake. Etter vielsen samlet de 20 gjester til bords i den 18 kvadratmeter store stua i leiligheten til Rolfs foreldre.
- En dram skulle det også være, men vi var for unge til få rasjoneringskort på polet, så det ble ikke mye alkohol, forteller Rolf.
Friluftsliv
70 år senere sitter han tett sammen med kona i sofaen i leiligheten på Lade. De har bodd i området siden midten av 50-tallet og nå har de to barn, fem barnebarn og fem oldebarn etter seg.
Paret har vært velsignet med god helse og godt humør, og de har delt interessen for friluftsliv.
- Vi har ikke sittet inne og sturet, men har vært ute på turer hver helg og brukt Bymarka veldig mye, der er vi godt kjent. Og så har vi gjort alt sammen, det er veldig viktig. Og det gjør vi fortsatt, sier Rolf som ikke vil begi seg ut på vidløftig rådgivning til dagens unge:
- De må få leve livet på sin måte, men en må jenke seg litt etter hverandre, det er viktig.
- Det er hans feil at vi har holdt ut, parerer Ågot med et smil.
Ungdomskjærester
De har fortsatt hverandre, men det er et savn at alle de jevnaldrende vennene har falt fra.
- Vi har ingen å snakke med som opplevde det samme som oss da vi var unge, sier de to, og tar oss med tilbake til tremannsboligene på Pappenheim på 40-tallet.
– De ble bygd etter første verdenskrig. Det var ikke all verdens kvalitet på husene, men samholdet mellom naboene var godt, forteller Rolf.
Han vokste opp som enebarn i Nedre Kristianstens gate mens hun var yngst blant åtte søsken gata ovenfor. I barneårene gikk de sammen på Bispehaugen skole og etter hvert ble det kanskje litt klining oppe i Småbergan. Etter konfirmasjonen ble de kjærester og har holdt sammen siden.
Bryllupsnatta tilbrakte de på loftet i samme rom som Ågots foreldre og datteren Randi. De ler godt av det nå, det var aldri snakk om noe privatliv eller bryllupsreise, for den del. De ti første årene bodde de tre generasjoner tett i tett.
- En måtte prøve å tilpasse seg de andre. Men vi hadde begge greie svigerforeldre, samstemmer de.
Det var trange kår, men Rolfs far, Arne Jensen, jobbet på det store kjølelageret for fisk på Brattøra og familien hadde dermed bedre tilgang på god og næringsrik mat enn de fleste andre.
Venninner dro til Tyskland
Rolf var 15 da tyskerne okkuperte Norge våren 1940. Parets familier var motstandsfolk, men unge Rolf ble etter hvert beordret til arbeid for naziregimet på et lager i Østmarka, sammen med flere kamerater. De fleste av Ågots venninner ble også innrullert i arbeid for tyskerne, men hun slapp unna, uten at hun vet hvorfor. Storsøsknene var alle ute i arbeid og med elleve personer i husholdningen var det bare å ta i et tak hjemme.
- Jeg var oppe tidlig hver morgen, banka fisk, lagde mat og gjorde husarbeid, minnes hun.
Fredsvåren var fylt av både glede og sorg for den ferske familien. I mai kom frigjøringen og samme måned døde Ågots bror.
- Det var ei tøff tid, spesielt for Ågots familie. Men freden var fantastisk, for en forskjell det ble, smiler Rolf og minnes at blendingsgardinene, som ble brukt for å mørklegge gatene sånn at fiendens fly ikke så lett skulle finne målet, ble dratt ut i gatene og brent.
Ågot forteller at flere av barndomsvenninnene hennes fant sammen med tyske soldater under krigen og flyttet til Tyskland.
- Jeg har aldri truffet dem igjen, konstaterer hun.
Livet på Lade
Etter krigen fikk Rolf arbeid ved Trondhjems Jernindustri, først i lokaler på Bakklandet og siden på Lade.
- Det var en god arbeidsplass, fastslår han.
Gjennom bedriften ble det utpå 50-tallet ledige rekkehustomter på Fagerheim på Lade. Bil, og hytta «Lykkebo» på Laugen i Skaun, ble det også etter hvert.
- Plutselig hadde vi vårt eget hus, med tre-fire rom. Det var som å komme til himmels! Da vi fikk bil var vi plutselig helt uavhengige. Det var fantastisk, vi kunne bare ta med ungene og dra, smiler Rolf.
Ågot hadde forskjellige jobber i tillegg til at hun hjemmearbeidet med barna de første årene. Hun laget mat, sydde klær og strikket. Strikkingen er fortsatt en viktig hobby og hun har hele tiden sokker, votter eller gensere på gang. I åtte år vasket hun kontorene til Nordenfjeldske dampskipsselskap på kaia, hun jobbet på Bristol Conditori og på Burankafeen med matlaging og servering.
Fortsatt lager hun middag fra bunnen av hver dag, men på jernbryllupsdagen er det andre som skal få ta seg av matlagingen. Sammen med datteren Randi (70), sønnen Tor Arne (66) og resten av familien planlegger de en tur på restauranten på Scandic Nidelven.
- Det blir trivelig. Når en så gammel har en ikke så mye å se frem til, men det handler om å holde seg oppegående og nyte de gode stundene, sier Ågot og Rolf Jensen.
