Hei, du! Ja, du ja. Du med det oppblåste egoet på størrelse med den grisedyre SUVen din. Du som har det så inderlig travelt. Du som sitter hjemme og rister på hodet over den tyske piloten som tok med seg alle de uskyldige i døden, før du selv setter deg bak rattet og gasser på. Kjører rett oppi rompa på meg, selv om jeg også ligger ørlite grann over fartsgrensa (nei da, ikke perfekt jeg heller…). Du som ikke har tid til å vente, men som bare mååå forbi, og det med en gang, selv om du ikke har sjans til å se hva som kommer rett rundt svingen.

Det kan være et nyforelska par med livet foran seg, en småbarnsfamilie på vei til hytta eller selveste kongen for den del. Spiller ingen rolle. Ingen liv er viktigere enn din frihet til å gasse på, dra deg forbi og kjenne på hva bilen din (som du tross alt har brukt en formue på) virkelig er god for, mens du roper «so long, suckers!». Ok, du roper kanskje ikke det, men du tenker det. Og om du ikke tenker det, så er det egentlig det den sier, den deilige følelsen som strømmer gjennom kroppen din når du ser den latterlige Volvoen min, som så frekt prøvde å sabotere din ukrenkelige frihetsfølelse, forsvinne i bakspeilet. Enn å sinke seg avgårde i 90 i 80-sonen, makan!

De er et vårtegn like sikkert som krokus og årets første utepils, og når påskesola vasker asfalten tørr popper de fram – lystmorderne på veiene som liker å leke Gud.

Etter vårens første møter med arten brenner jeg nå inne med uluftet aggresjon. Men hvis jeg, etter ei stygg forbikjøring, tilfeldigvis møtte en av dem, gumlende på ei pølse inne på neste bensinstasjon (for de har det ikke nødvendigvis travlere enn det), skulle jeg huket tak i vedkommende og sagt:

Hei du, ditt kjøtthau! Hva er det som haster så mye at du bare er helt nødt til å gamble med livene våre, og med hvilken rett?

Jeg håper du tråkker i en diger kattebæsj og ikke merker det før du har klina den utover både gulvet og gasspedalen i den fine bilen din, at du får konstant kløe på det ene punktet på ryggen du aldri når tak i og at du aldri finner to make sokker mer i hele ditt liv.

Jeg ønsker deg inngrodde tånegler og at du må leve med hvitløksdressing-dagen-derpå-ånde til evig tid.

Jeg håper du får viltvoksende hemorroider, naboer som konstant pusser opp og at du alltid glemmer handlelappen når du skal på butikken, din erketosk av en tomskalle.

Jeg håper kjøleskapet ditt stinker uten at du klarer å finne ut hvor lukta kommer fra og at sausen svir seg hver gang du har gjester.

Og forresten, siden påska står for døra, så håper jeg den siste sida i hver en påskekrim du skal lese alltid mangler, at du oppdager at du har glemt fyrstikker etter å ha slitt deg fram til en iskald hytte og at du ikke skal klare en eneste oppgave i årets påskenøtter. Den satt, tenker jeg!

Ok, det var kanskje en forsiktig versjon av hva jeg egentlig kunne tenke meg å si, men bannskap passer jo dårlig både i påska og avisa. Dessuten trenger jeg ikke bruke for mye energi på disse bittesmå menneskene, for jeg kan smile vel vitende om at de ikke er unntatt straff selv om de altfor ofte unnslipper UP.

For i anledning høytiden tok jeg en kjapp prat med han der oppe og fikk bekreftet en mistanke jeg hadde. Det var ikke for slike ynkelige fartssyndere Jesus døde på korset den gangen, niks og nei. Tvert imot har jeg dårlige nyheter til alle dere med kløe i høyrebeinet og konstant dårlig tid:

Himmelen er visstnok full av perfekte nyasfalterte veier av gull, men dere kamikazesjåfører er dessverre dømt til å tilbringe evigheten i en sliten gammel Lada med en fart som aldri kommer over tretti. Og det liggende bak en gammel hattkaill som tålmodig durer av gårde i trettifem.

God påske!