Bortsett fra den ansvarlige ministerens utspill om at lokale folkeavstemninger ikke bør avholdes og en viss medieoppmerksomhet rundt Høyres interne argumentsamling mot folkeavstemninger, har det vært påfallende taust. Motivet til de mest ivrige tilhengerne av kommunesammenslåinger er da heller ikke å styrke lokaldemokratiet, det er å gjøre kommunene billigere i drift. Takket være forskningen til ikke minst professor Per Arnt Pettersen og professor Lawrence Rose, vet vi allerede ganske mye om sammenhengen mellom kommunestørrelse og kvaliteten på lokaldemokratiet. Det er relativt flere partimedlemmer i de små enn de store kommunene. Dette skyldes ikke minst at de politiske partiene gjør en betydelig innsats for å holde i gang lokallag i alle landets kommuner og lykkes godt med det. Derfor er kontaktflaten mellom lokalpolitikerne og befolkningen bredere i de mindre kommunene. Det resulterer i at folk i de minste kommunene har høyest tillit til sine lokale folkevalgte. Tillit avtar lineært med økende innbyggertall. I storbyene er tilliten til de lokale folkevalgte nesten like lav som den er til stortingspolitikerne. Det er kanskje ikke så rart. Lokalpolitikken i storbyene drives på mange måter som rikspolitikken. Det samme mønsteret gjentar seg når det gjelder tillit til kommunestyret og til ordføreren. Tilliten avtar med økende kommunestørrelse. Det stopper imidlertid ikke med tilliten til de politiske aktørene. I de største kommunene er tilliten til kommuneadministrasjonen svak. Tilliten øker med avtakende kommunestørrelse, og er særlig høy i kommuner med mindre enn 5000 innbyggere.
Hvorfor er det slik? Lokalpolitikken i de små kommunene er konsensusorientert. Mye handler om å finne praktiske løsninger på utfordringer kommunen møter. De partipolitiske kjepphestene må settes på stallen. Veien fra borger til folkevalgt er kort. Mange kjenner personlig en eller flere folkevalgte. Ordføreren er ikke «skjermet» av et korps av kommunikasjonsrådgivere, sekretærer og resepsjonister. Viktigst er nok likevel identifikasjonen med lokalsamfunnet, at folk tar ansvar for hverandre og kommunen. Folk vil ikke bli «fjernstyrte», de ønsker seg «nærstyre», et styre av sine egne.
Vi nærmer oss 17. mai. Det er tid for festtaler om demokratiets fortreffelighet og folkestyrets røtter. Det spørs om kommunereformen blir et tema i talene rundt i landets mange kommuner. Reformen berører absolutt kvaliteten på lokaldemokratiet.
Vi nærmer oss også høstens lokalvalg. Ministeren har varslet at om folk gjennom lokale folkeavstemninger går mot regjeringens ønskede kommunekart, vil stortingsflertallet overprøve lokaldemokratiet. Det er stortingsflertallets legale rett, og det har vært gjort tidligere. For noen er sårene etter den prosessen fortsatt åpne. Hvis det er slik at argumentene for en kommunesammenslåing ikke overbeviser dem saken først og fremst angår, hvor sterke er da egentlig argumentene? For Høyre som prinsipielt er mot folkeavstemninger, representerer ikke dette noe problem: Stortingsrepresentantene vet best. Problemet er større for Fremskrittspartiet som ikke bare er tilhenger av folkeavstemninger, men bindende folkeavstemninger utløst av borgerne selv. Foreløpig har FrPs leder i stortingets kommunalkomite argumentert mot å avholde folkeavstemninger i denne saken. Saken er for «komplisert» for folk flest, mener han, i hvert fall i følge avisreferatene. Partiledelsen har så langt ikke kommentert spørsmålet. I de første tiårene av Arbeiderpartiets historie, var partiet en sterk tilhenger av direkte demokrati. Da Arbeiderpartiet så vant regjeringsmakt i 1935, ble staten det sentrale instrumentet i partiets reformarbeid, og programpunktet om folkeavstemninger forsvant. Det kan se ut til at historien er i ferd med å gjenta seg. Det er neppe noen dristig spådom at denne posten i FrPs program kommer til å forsvinne ganske stille om et landsmøte eller to.
I noen områder er det åpenbare fordeler ved å slå sammen kommuner. Der politikerne finner balanserte løsninger, der tjenestetilbudet til folk blir opprettholdt og folk historisk har sosiale bånd på tvers av kommunegrensene, har politikerne små problemer med å vinne gehør for planer om kommunesammenslåinger. Hvis de lokale politikerne derimot ikke finner løsninger folk ønsker, spørs det om løsningene blir bedre av at det er Stortinget som setter dem igjennom.