Etter at det ble ropt alarm! om synkende dåpstall på fjorårets kirkemøte, har kirken nå våknet til handling. Det er selve medlemsgrunnlaget som er i ferd med å undergraves hvis folk slutter å døpe barna sine. Vi blir medlemmer av den norske kirke gjennom dåpen.

Kirkens tilstand bestemmes av mange forhold. Akkurat nå handler det svært mye om ikke-religiøse ting, om ordninger, styringssystem og organisasjonsstruktur i en kirke som er i ferd med å løsrive seg fra statens grep. 1. januar 2017 blir et tidsskille når Den norske kirke får kontroll over egen økonomi og får arbeidsgiveransvar for sine ansatte.

Les flere kommentarer fra Siri Wahl-Olsen her

Etter planen skal alle nødvendige «frigjørings»-prosesser være fullført innen 2020. Da blir den norske kirken et tros- og livssynssamfunn på linje med alle andre, men likevel med den særrettigheten at den skal finansieres av staten. Kanskje også gjennom midler fra kommersielle og private sponsorer, noe kirke- og kulturminister Thorhild Widvey åpnet for i sin tale til Kirkemøtet torsdag ettermiddag. Det var mange hevede øyebryn å se i salen da ordet sponsong ble nevnt.

Mens alt dette organisatoriske foregår, strever kirken med rekrutteringen på flere nivå. I en oversikt over kirkens tilstand går det frem at i løpet av et tiår er andelen døpte barn sunket med 15,7 prosentpoeng. I 2014 ble 58,9 prosent av alle nyfødte barn døpt. Mye av nedgangen kan forklares med innvandring av personer med annen religiøs bakgrunn enn den kristne. Likevel viser tallene at en stor andel foreldre som selv er medlemmer av kirken, ikke døper barna sine. I Oslo var denne andelen i fjor nede i 40 prosent.

I Nidaros er trenden den samme. Nå utgjør andelen døpte under 80 prosent av alle fødte barn i bispedømmet. I Trondheim er andelen under 50 prosent. Flere av delegatene på Kirkemøtet ber om mer forskning for å finne ut hvorfor dåp ikke lenger oppleves som viktig for unge foreldre. Større innslag av barn med annen religiøs og kulturell bakgrunn er bare en av forklaringene. Trolig stikker årsakene mye dypere enn det kirkens folk gjerne trøster seg med, nemlig at registreringen er mangelfull. Det handler om en generell sekularisering, om løsrivelse fra gamle tradisjoner og om at kirken ikke oppleves som relevant for et økende antall mennesker.

Kirken har allerede satt i gang et «dåpsløft» for å gjøre tradisjonen mer kjent og lettere tilgjengelig for unge mennesker. De er ofte på flyttefot og vet ikke riktig hvilken kirke de hører hjemme i. Gamle tradisjoner knyttet til livets store begivenheter føles ikke lenger så viktige. Kirken skal blant annet satse på å møte de unge foreldrene der de er, nemlig på sosiale medier. Kirken går SOME for å få flere barn til dåpen.

Det må også tenkes nytt for å løse det andre store rekrutteringsproblemet kirken sliter med, nemlig mangelen på prester. I flere kirkesogn landet over står prekestolene tomme, og stillingene må lyses ut flere ganger. Bare i Nidaros er det til enhver tid omlag ti ledige prestestillinger. Det er nesten bare i Trondheim ledige stillinger blir greit besatt. Her finnes det til og med arbeidsledige prester, forteller seksjonsleder Steinar Skomedal i Nidaros bispedømme.

Til tross for disse problemene, kunne direktøren i Kirkerådet, Jens Petter Johnsen, slå fast at det skjer mye positivt i kirkens indre liv. Gudstjenestelivet blomstrer, flere søker dåp og trosopplæring og flere har lyst til å arbeide i kirken, sa han til Kirkemøtet i går.

Det gjelder å se lyst på livet.