Selv ikke enkel forskning har tall på den slags. Men jeg tenker mitt, der jeg forsiktig bremser ned før rundkjøringa. En bil i høy prisklasse skal åpenbart ta en halv runde til, for han gir ingen tegn. Jeg stopper helt. I neste øyeblikk smetter han ut første avkjøring likevel. Jeg hadde slett ikke trengt å stoppe, ikke de to bilene bak meg heller. Dessverre er ingen av oss tankelesere.
Sjåføren reflekterte neppe over at han stoppet flyten hos andre gjennom å la være å kommunisere. Hadde han byttet rolle med en av oss, ville han nok reagert. Sett på idiot!
Livet er fullt av situasjoner som likner denne. Til irritasjon for noen, skuldertrekk fra andre. På mange arbeidsplasser jobber folk side om side, uten å kommunisere. Selv store organisasjoner aksepterer tilfeldig bruk av interne relasjonelle trafikkregler for velfungerende samspill. Individuelle rettigheter og plikter står i alle håndbøker. Verdien av relasjonell raushet og samhandlingsevne ligger i skuffer og venter på sjefens tale ved julebordet.
Blant alle menneskelige egenskaper er medfølelse og omtanke to av de flotteste jeg vet om.
Jo da, noen går på jobb fordi de må. De møter opp for lønna, uten å ta i. Kanskje har de en kjedelig og ensformig hverdag. Men blir den bedre av humørløs likegyldighet?
De fleste av oss går på arbeid hver dag for å gjøre vårt beste. Folk er ærlige og pliktoppfyllende. Samtidig er perspektivet gjerne individualistens. Gjør de sitt beste, får det holde. Blikket rettes innover, mot egne prestasjoner. Hva andre gjør, er strengt tatt ikke deres problem?
Først på arenaer der folk tar ansvar for mer enn seg selv og egen lykke, begynner noe spennende å skje. Den som går på jobb ikke bare for å gjøre en solid individuell innsats, men også for å bidra til at kolleger gjør en best mulig jobb, risikerer å bidra til et utviklende arbeidsmiljø.
Der folk bryr seg om hverandre og kommuniserer åpent med sine kolleger, oppstår gjerne de beste lærings- og prestasjonskulturene. God kommunikasjon skaper tillit. Åpenhet og vilje til å hjelpe hverandre i jobben fungerer som miljømessig omega3. Resultatet er gjerne bedrifter og organisasjoner med høy trivsel og få konflikter.
Men konstruktive medarbeidere i velfungerende team må ha evnen til å se andre. Empatiske egenskaper og en kjerne av omtanke er en forutsetning for å kunne samspille med andre.
Team som lykkes utvikler en delingskultur der medlemmene ser og utnytter hverandres styrker. Individuelle prestasjoner må til, og spisskompetanse er avgjørende for suksess. Slike team konkurrerer sjelden internt, de samarbeider mot et felles mål.
Trafikken minner noen ganger om en fotballtribune. Det må være plass til alle slags dyr i arken, fra lidende sangvinikere til koleriske hissigpropper.
Som ekte supportere ofte demonstrerer – sjekk Kjernen neste gang du er på Lerkendal – blir også aktører i trafikken best når de samarbeider. All dynamikk avhenger av kommunikasjon, relasjonell forståelse og en dose smidighet.
Irritasjoner og konflikter oppstår når noen bryter reglene, også de uskrevne. En bilfører som ikke har kollegial respekt nok til å bruke blinklyset, viser en symbolsk finger til alle andre. Selv i trafikken er vi helt avhengige av å spille hverandre gode.
PS: På syltynt empirisk grunnlag sliter jeg med en fordomsfull mistanke om at det er de samme folkene som ikke gidder å blinke seg ut av rundkjøringer som er generelt dårligst på håndhygiene etter toalettbesøk.
Det går også ut over noen andre.