48-årige Roar og en 38-årig kvinne har begge gått seg vill, men de treffer i det minste hverandre, mens de prøver å finne veien ut av skogen i «Hvis du vil».

– Jeg valgte skogen som ramme fordi det er ingenting som kan avspore mine personer, spesielt ettersom de er uten mobildekning. Den spesielle situasjonen de er havnet i gjør at de åpner seg for hverandre på en måte de ellers ikke ville gjort, forklarer Helle Helle.

For nordmenn med kjennskap til Danmark, kan det høres usannsynlig ut med en skog å gå seg vill i. Men den 49-årige forfatteren insisterer på at det er mulig på Jylland. For første gang i sine romaner har hun derfor forlatt Sjælland, samtidig som hun aldri før har hatt en mann som fortellerstemme.

–Jylland er mest en geografisk nødvendighet, men valg av skog som sted og mann som fortellerstemme var for å utfordre meg selv, sier Helle Helle. Skog er et ikke-sted det ikke går å skrive så mye om, og kan en kvinne skildre en mann fra innsiden troverdig?

Ny regler hver gang

– Jeg er alltid litt redd for å ha funnet «min metode» og allerede ha skrevet «min beste bok». Derfor setter jeg opp noen nye regler for meg selv ved hver bok, og denne gangen kanskje i større grad enn tidligere.

Skal man tro anmelderne, har hun lyktes veldig bra i sine bestrebelser. Adresseavisens anmelder karakteriserer boka som «et foreløpig høydepunkt i et særegent og lekent forfatterskap», og belønner den med en sekser på terningen.

Les Adresseavisens anmeldelse

Vår anmelder er ikke alene i sin begeistring. Blant annet er «Hvis du vil» en av Danmarks to nominerte til Nordisk råds litteraturpris. Det er andre gang Helle Helle er nominert til den gjeve prisen.

Nok å være nominert

Det er andre gang Helle Helle er nominert til den gjeve prisen. Første gang var for "Ned til hundene" i 2009, og da Adressa møtte henne den gang ga hun uttrykk for at «bare det å bli nominert er som å vinne». Det mener hun fortsatt.

–At jeg er blitt nominert en gang til endrer ikke på det. Det gis ut så mange bra bøker at det er en ære å bli nominert, men hvem som til slutt vinner er ofte litt mer tilfeldig. Sist gang jeg var nominert vant Per Petterson. At en så god forfatter vinner kan jeg da umulig bli sur for, fastslår den danske forfatteren.

Gikk tom for metaforer

Utfordringen med å la fortellerstemmen være mann mestret Helle Helle. Da var det verre med skogen.

–Jeg skriver aldri om naturen i mine bøker, og i den grad jeg gjør det har det alltid med en person å gjøre. Etter hvert som jeg jobbet med «Hvis du vil», følte jeg derfor at jeg hadde brukt opp alle synonymer som fantes om trekroner og raslende løv. Løsningen ble å flette inn fortellingen om den 38-årige kvinnens liv, gjenfortalt gjennom Roar.

Vi får vite en del om hennes liv, men Roar forblir vag. Men vi fornemmer en ensom person.

–Han forteller bare om henne, men når han forteller er det også som å fortelle litt om seg selv, sier Helle Helle. Samtidig røper hun at hun selv vet litt mer om sin hovedperson.

–Egentlig hadde jeg med et par kapitler om ham, men de måtte jeg stryke. Det smertet meg, men jeg innså at boka ble sterkere uten.

Skriver aldri over 200 sider

«Hvis du vil» er på 144 sider. Hun har ikke energi til å skrive tykke romaner, fordi hun bearbeider hver setning så mye. Hun kan fort bruke ett år på de første 15–20 sidene av en ny bok. Hennes knappe stil blir ofte omtalt som minimalistisk realisme, fordi den tar utgangspunkt i det alminnelige og hverdagslige, skildret med fåordige, men megetsigende beskrivelser. Samtidig plasserer hun sine personer i god avstand fra storbyen.

–Det er for mange transportmuligheter i storbyen. Der kan du gjemme deg vekk på en helt annen måte enn på et lite sted. Der må folk bli, og med færre distraksjoner kan jeg som forfatter komme tettere innpå dem.

Symbolikk hører skolen til

I Helle Helles minimalistiske realisme er det liten plass for følelser. Ifølge forfatteren selv fordi hun ikke vet hvordan hun skal skrive om følelser.

–Jeg er bedre til å skildre de som er tilstede og det som faktisk finnes der. Så kan dette fylles på en måte som skaper følelser, forklarer hun. Og vifter avvergende når ordet symbolikk dukker opp.

–Nei, nei. Det er noe som hører skolen til! Symboler står i stedet for noe annet. I mine tekster er det som skildres det som skildres. En vannflaske er en vannflaske, men den kan likefullt ha betydning.

På research i skogen

– For meg begynner en bok alltid med sted og personer. Når jeg har det kan jeg begynne å spinne på ideen, men jeg venter lengst mulig med å skrive. Boka må ta form i hodet først. Men uansett hvor godt du har tenkt igjennom noe, forandrer det seg når du skriver, fastslår Helle Helle, som ikke er den typiske research-forfatteren. Men denne gang måtte hun gjøre litt skogsresearch i Jylland. Pluss en liten nattevandring blant trær for å få fornemmelsen av hvordan det er.

–Men altså, det gjorde jeg hjemme på Sjælland, rett ved huset. Og den turen varte bare to minutter. Det fikk holde!

kultur@adresseavisen.no