Saksofonisten er en av hovedattraksjonene under årets Jazzfest fredag 8. mai og innlemmes dessuten i Rockheim Hall of Fame i august.

Begge deler foregår i Clarion-hotellet på Brattøra, men Garbarek har varslet at han ikke blir med på det tv-sendte showet 13. august.

– Det var veldig hyggelig og veldig uventet. Det jeg driver med er jo på kanten av det som ligger i navnet til æresbevisningen, men da var det enda hyggeligere at jeg faktisk får bli med. Jeg er stolt og glad! Men showet og tv-sendingen har jeg sagt nei til. Det er ikke komfortabelt for meg, jeg føler meg rett og slett ikke vel i den settingen, sier musikeren som i år blir hedret sammen med Mari Boine, Ole Paus og Inger Lise Rypdal

– Jeg er den samme

For Garbarek handler alt om musikken. Saksofonisten er en av Norges mest anerkjente musikere, en stilskaper med en karriere som startet på 60-tallet, inspirert av John Coltrane.

– Den neste tonen kan bli «selve tonen». Lykke kommer i glimt, og sånne øyeblikk fins i musikken. Det er mer enn nok motivasjon, og jeg håper jeg ennå har noen år igjen, sier Jan Garbarek.

– Hva kan folk forvente seg på trondheimskonserten?

– Jeg er den samme som jeg har vært de siste 68 år. De som vet litt om hva jeg gjør, vet vel litt om hva de får, sier en godt opplagt musiker på fasttelefon fra bopelen på Frogner i Oslo.

Folkemusikken i bunn

Med seg på scenen 8. mai har han et internasjonalt lag med den indiske perkusjonisten Trilok Gurtu, den brasilianske bassisten Yuri Daniel og tyske Rainer Brüninghaus på tangenter.

– Jeg tenker lite på geografisk bakgrunn når vi spiller sammen. Det viktigste er at vi kommer overens som mennesker. Alle har ulike kvaliteter som musikere. Men musikken er den samme verden over, den bygger på rytme, melodi, harmoni, timing og følelsesmessige aspekter. Folkemusikken ligger i bunn for alt, men ulike kulturer legger vekt på forskjellige ting, sier 68-åringen.

Han har spilt jevnlig i Trondheim siden 1960-tallet, og forrige gang var i Borggården under Olavsfestdagene i 2011. Han har også fått med seg de mange utøverne med solid musikalsk oppdrift som kommer fra jazzlinja ved NTNU.

– Ja, det må jeg si. Det har kommet mange veldig dyktige musikere derfra i veldig mange år nå. Det er masse talent og masse arbeid som ligger bak fra de unge musikernes side. Men det er også viktig å sette søkelyset på lærerne. De må være veldig bra som har så gjennomgående bra resultater. Måten studiene er lagt opp på og måten det undervises på må være veldig bra, fastslår han, og gir også honnør til Terje Bjørklund, som han spilte mye med på 60-tallet og som etablerte jazzlinja i 1979.

Mor fra Rennebu

Garbarek ble født 4. mars 1947 i Mysen utenfor Osloi en oppsamlingsleir for «displaced persons». Faren, polske Czeslaw Garbarek, ble deportert til Norge av tyskerne under andre verdenskrig og var krigsfange i Nordland store deler av tiden. På slutten av krigen kom han til Orkdal, hvor han møtte Kari Nilsdotter Nordbø som var fra Grindal i Rennebu. Etter noen måneder flyttet familien til Årvoll i Oslo og faren begynte på studier ved Universitetet i Oslo.

Ved siden av jobbet han som hjelpegutt på universitetsbiblioteket og fikk etter hvert fast jobb. Siden ble han sjefbibliotekar ved Institutt for fysikk ved Universitetet i Oslo. Etter noen år hjemme med sønnen fikk også moren jobb på universitet, som kontorfullmektig. Årvoll var ny drabantby i hovedstaden, blokkene var «tjåka fulle av unger» og alle foreldrene hadde like god, eller dårlig, råd.

– Det var et jevnt og homogent samfunn, sier Garbarek.

Trøndersk var første språk

Men barndommens somre tilbrakte han stort sett blant slektninger på gården «Håmmåren» i Rennebu.

– Mitt første språk var trøndersk, og da vi kom til Oslo, ble de andre lekekameratene mine påvirket, og snakket om «brok» (bukse) og «hosso» (sokker). Men det varte ikke så lenge før jeg ble ren oslogutt, forteller han.

Hver sommer prøver han å legge inn et besøk hos søskenbarn og eldre tanter og onkler som bor i Rennebu og Orkdal. Og trønderslekta stiller gjerne på konsert når han kommer til Midt-Norge.

– Uendelig mye å glede seg over

Som ung gutt så Garbarek for seg et liv på universitetet, som foreldrene. Men så, i 1961, hørte han tenorsaksofonist John Coltrane på radioen. Det ble et avgjørende øyeblikk i Garbareks private mytologi.

– Jeg visste ikke hva det var for slags rare greier. Men det var veldig annerledes og det traff meg. Fra det øyeblikket var det bare det som sto i hodet på meg, forteller han.

– Hva inspirerer deg i dag?

– Jeg er veldig åpen på det feltet, og ikke så bastant på at det skal være jazz og saksofon som da jeg var 15–16 år gammel. Jeg har stor glede av høre på og oppdage andre musikkformer, instrumenter og sanger. Musikken er et utømmelig kar, hvor det er uendelig mye å glede seg over, til enhver tid. Noen faller fra, men med innspillingene har en mulighet til å bevare musikk, sånn at man kan høre og glede seg over det som var, samtidig som det kommer nye krefter til.

Garbareks plateselskap, tyske ECM under ledelse av bransjelegenden Manfred Eicher, holder sine innspillinger unna strømmetjenester som Wimp og Spotify, en holdning Garbarek støtter. Han har selv prøvd å få fjernet konsertklipp og plateinnspillinger lagt ut på Youtube.

Den nye virkeligheten

– Men jeg kom ingen vei. Nå er det blitt sånn at alt ligger ute. Har man spilt en tone, så er den «public domain». Folk mener de har rett til å bruke andres åndsverk fritt. Jeg er ikke noe begeistret for det, men sånn er det bare, det er den nye virkeligheten.

– Litt av vitsen med å være til stede, her og nå, faller bort når folk sitter med Iphonen og gjør opptak under konsert. Og det blir ganske kummerlige saker, de får ikke bevart opplevelsen.

Selv forholder han seg til fysiske formater når han skal høre musikk.

– Det er absolutt ingen penger å tjene på strømmetjenestene for musikerne. Det er for de helt store, sånn som Beyoncé og de største rapperne. Hvis musikken strømmes 40 millioner ganger og det blir en cent per avspilling, blir det jo fortsatt igjen noen millioner. Men for andre typer musikk er det dødfødt, hvis det ikke er promotering for konserter, sånn at folk kan forberede seg.

Bassisten fikk slag

– Det virker som det er en inntektskilde som er gått tapt for musikere, før var royalties fra platesalg en av mange inntektskilder som til sammen kunne skape et levebrød for en musiker. De som er lure, finner sikkert andre måter å få det til å gå i hop på. Men jeg har vært veldig skeptisk. Selv er jeg «pensjonist», det får skje det som skjer. Men jeg håper den nye generasjonen finner andre måter å klare dette på. Det har også litt å gjøre med hvor mange musikere som skal livnære seg av det her. Mulighetene blir kanskje mindre når bransjen drives enda mer i kommersiell retning. Det blir mye som går gjennom nettmaskene, rett og slett, mener han.

Garbarek har ikke tenkt å gi seg. Han håper å kunne fortsette i mange år. Han vet at livet er skjørt, det ble ekstra tydelig da hans mangeårige bandkollega bassist Eberhard Weber fikk slag i 2007.

– Han ble lam på en side og lever sitt liv videre, uten å kunne spille. Vi hadde en helt spesiell kjemi, det vil jeg aldri glemme. Heldigvis fikk vi gjort mange innspillinger sammen. Vi er ganske skjøre og sårbare alle sammen, og det er viktig å ta vare på de gode øyeblikkene på scenen, ja i livet, sier Jan Garbarek.

Jan Garbarek Group spiller i kongress-salen på Clarion, Brattøra under Jazzfest fredag 8. mai.