Verden forandres på mange vis. Selv franskmenn er ikke lenger så blåholdt språkimperialistiske som de var for bare to-tre tiår siden. Bommet du på eneste fransk ord, viste de deg ryggen.
Slik er det ikke lenger – i hvert fall ikke i Paris og de større byene. «English spoken» er ikke lenger et sjeldent, diskret oppslag i bare de største varemagasinene. Turismen har sin pris,- også for de språklig mest stivnede franskmenn, men har de på sitt vis kommet utlendinger nærmere? (Så får vi nordmenn leve med vår mulig krenkede fedrelandskjærlighet fordi alle likevel tror at vi er svensker.)
Men minst ett forhold har ikke forandret seg i Frankrike, oppdragelsessystemet og den delen av det som er overlatt det offentlige, altså skolevesen og barnehager. Det siste heter fortsatt «l’maternelle» – så langt fra friluftsbarnehage du kan komme og er altså ikke «tokjønnet», om vi kan si det slik. Det er fordi barnehage i Frankrike er en «hensikt», ikke mest for glede og lek – som i de nordiske land.
Reglene er rigide. Når barna kommer til barnehagen, får foreldrene ikke følge med inn. De små står på rekke og rad, og lærerinnen kommanderer: Fermez la bouche – som er en litt mer dannet form for «Hold kjeft!».(Ta’ gueule!)
I timen er det kanskje en eller annen smårolling som må tisse, men det må hun ikke. Skriv 50 ganger på tavlen: Jeg må ikke tisse i timen! Hvilket kan bety at det er nettopp det hun gjør – på gulvet! Friminuttet etterpå kan man levende forestille seg.
Karakterer begynner man også med meget tidlig, allerede i femårsalderen. Slik får et mulig tvillingpar på 5 år god innsikt i hvem av dem som får de beste karakter, og hvem av dem som er «dyktig» og altså hvem av dem som «kan bli til noe». Fra du er fem, bestemmer altså skolen hvem som er «vinnere» og «tapere»!
Hva vet jeg om dette? Jeg har aldri vært en fireårig elev i Frankrike, men jeg har vært en godt voksen elev på en privat språkskole behagelig beliggende ved Cote d`Azur mellom Cannes og Nice. Det var Norsk Presseforbund som helt riktig hadde fastslått at det var svært få fransktalende pressefolk i Norge, og slik sett hadde fått bevilgninger til å bøte på nettopp det. Rundt et dusin av oss ble «trukket ut», som det heter. Det er noen gang overraskende hva man kan få ut av en ganske vanlig engelskartium!
En måneds intens undervisning kan være ganske effektiv. All undervisning var selvsagt på fransk, intervjuene vi gjorde i felten også. Her skulle det ikke eksistere engelske «hvileord» eller mulig forklarende «fingerspråk».
Undervisningen var grei nok, men i scener minnet det hele litt om Alexander Kiellands «Gift», og stagnerte konvensjoner. Hvem som var skolens adjunkt Borring eller overlærer Bessesen, (pinnsvinet) er ikke godt å si, men et par hadde smak av dem begge, franske i stil og væremåte så det holdt.
Men i en alder av 40 år var det ganske overraskende å bli fulgt på do av en godt voksen «inspektør» som skulle sjekke om vi benyttet oss av «jukselapper» eller gjemte ordbøker!
På eksamensdagen kom en veldresset direktør, nedfløyet fra Paris med kone i pels. Vi sto også oppstilt veldresset – om man kan forestille seg norske pressefolk på den tiden som det. Vi fikk våre blomster og eksamensbevis. Plutselig gikk det et lys opp for meg, vi sto oppstilt etter hvor mange eksamenspoeng vi hadde fått. Vi var i Frankrike – for søren?
På den absolutte «dumpeplass» – om man kan si det slik – sto en voksen kvinnelig journalist fra en lokalavis, kursets triveligste, men nå «klassens taper»!
Vi var i et land der forskjellene på alle måter dyrkes fra fødsel til grav. Skolekarakterene er en av dem!