Hornmusikken i det fjerne minner oss om at denne etterlengtede fridagen i mai har en større himmel enn å rake hagen, pusse båt og krangle om paroler. Om folk flest har glemt det, så går det ikke Frp hus forbi. Det er bare Frp som er freidige nok til å gjøre 1. mai til en politisk pølsefest for MC-folket på Jessheim.

I dag kan du lese en fersk utgave av Adresseavisen som eAvis.

Fremskrittspartiet har i mange år omtalt seg selv som det egentlige arbeiderpartiet og det er neppe tilfeldig at de åpner sitt landsmøte på arbeiderklassens festdag. Hele kostebinderiet av partitopper og landsmøtedelegater busses til Jessheim torg i Frp-styrte Ullensaker, der det bys på kaffe, pølser og musikk. En egen parkeringsplass er holdt av til MC-folket, som ønskes spesielt velkommen. Det vil nok svinge på Jessheim i år.

Like mye sving blir det neppe over den tradisjonsrike 1. mai-feiringen på Torvet i Trondheim. En heftig debatt om jødehat i 1. mai-toget har tørket støv av venstresidens viktigste dag. Den pinlige strafferunden kunne LO med fordel spart seg. Arbeiderbevegelsen burde ha saker nok å markere. Frps regjeringsdeltakelse har gitt venstresidens faner vind i seglene. Mange av hovedparolene er en direkte kamp mot regjeringens politikk. Nei til salg av landet. Reverser arbeidsmiljøloven. Nei til anbud på offentlige tjenester. Stopp søndagsåpne butikker. Det er nesten så en kan lure på om det er noe arbeiderbevegelsen faktisk sier ja til.

Det er lenge siden den norske politiske debatten har vært så polarisert. På meningsmålingene har ikke Frp høstet frukter av sin regjeringsdeltakelse, men de kan komme til å vinne en langt større seier: Frps fotavtrykk i norsk politikk kan bli stående lenge.

Det har ikke vært spesielt enkelt å forstå hvorfor de blåblå har holdt fast på det utskjelte forslaget om søndagsåpne butikker. Med motvind fra alle kanter, inkludert fra butikkeierne selv, ville det vært fristende å forlate det synkende søndagsskipet. Da hadde også samarbeidspartiet KrF fått en etterlengtet seier. Det er åpenbart at det er effekten på sikt som lokker. Som en representant fra regjeringen sa, «det var ikke et folkekrav å utvide åpningstidene i butikkene på åttitallet heller». Nå kan ingen se for seg et samfunn der butikkene stenger kl. 17.00. I ei tid hvor vi er vant til at politikerne tenker fram til neste valg, er det uvant å tenke at politikerne har et langsiktig politisk prosjekt uavhengig av meningsmålingenes dom.

Kursen den blå regjeringen har staket ut på område etter område, kan bli vanskelig å snu. Selv om arbeidsminister Robert Erikssons oppmyking av arbeidsmiljøloven møtte sterk motstand, vil de relativt små, men viktige endringene neppe bli reversert. Sammenslåtte kommuner vil nok ikke gå til skilsmisse. Ei heller vil politireformen reverseres. Posten begynner nok ikke å levere post på lørdagene igjen. Og Segway og lakrispiper blir neppe forbudt. Det siste kan umulig være noen katastrofe, selv ikke for venstresiden.

Det er lenge siden bøndene gjorde sitt for å gjøre 1. mai så lite trivelig som mulig for arbeiderklassen. Bøndene og venstresida har funnet hverandre. Med Frp og liberalisten Sylvi Listhaug i landbruksdepartementet, er interessen for landbrukspolitikk større enn noen gang. Arbeiderpartiet er blitt bondens beste venn og avisa Nationen har vind i seilene.

Klare fronter og tydelige fiendebilder mobiliserer for bonden. Men det hjelper lite å vinne opinionen, hvis man taper politikken. Listhaug har vist at hun ikke bøyer seg for kritikerne.

Frp-erne er laget av seigt stoff. De er ikke bortskjemt med klapp på skuldrene og rosende omtale i mediene. De lever godt med juling og kritikk, det har de stort sett fått så lenge partiet har eksistert. Når krevende og upopulære reformer skal gjennomføres, kan denne utholdenheten komme godt med.

Ingen kan forutse hvor mye Fremskrittspartiet vil lykkes med å forandre Norge. Men det er helt sikkert at deres tilstedeværelse i regjeringskontorene vil gi ammunisjon til mange flere 1. mai-tog.