Det er ikke helt riktig, det heller. For fortsatt er det mange som ennå ikke har bestemt seg. Men selv når alle vet hva de skal stemme, og alle stemmene er talt opp, vil det etter alt å dømme se ganske kaotisk ut.
Les flere kommentarer og meninger hos Adresseavisen
Det er bare to ting som er helt sikkert. For det første at landets neste statsminister vil hete David Cameron, som nå, eller Ed Miliband, mannen som har ledet Labour-opposisjonen siden britene for fem år siden kastet Gordon Brown som statsminister, og Arbeiderpartiet måtte skaffe seg en ny leder. Dessuten er det sikkert at ingen av de to store partiene – Labour eller De konservative – får flertall alene.
I 1951 stemte over 97 prosent av britene på de to store partiene. I morgen er det maks sytti prosent av dem som gjør det.
I England stemmer velgerne i tillegg på det EU-fiendtlige og innvandringsskeptiske høyrepartiet UKIP (United Kingdom Independent Party), på Liberaldemokratene eller på De grønne.
I Wales stemmer de også på det walisiske nasjonalistpartiet, Plaid Cymru.
I Nord-Irland stemmer langt de fleste på de nordirske unionistene, eller på småpartier som også ønsker at Nord-Irland skal forbli en del av Storbritannia, mens hver fjerde velger stemmer på det irsk-republikanske partiet Sinn Féin, som nekter å sverge troskap til dronningen og derfor lar plassene de får i Parlamentet – sist var det fem – stå ubesatte.
I Skottland ser de skotske nasjonalistene, SNP, ut til å gjøre Skottland til en ettpartistat, ikke fordi alle skotter stemmer på SNP – mindre enn femti prosent av dem gjør det – men fordi britene har utstyrt seg med en valgordning med flertallsvalg i enmannskretser (han eller hun som får flest stemmer i kretsen, tar mandatet), noe som i enkelte tilfeller gir seg slike utslag.
For ordens skyld: Det skal velges 650 parlamentarikere til det britiske underhus. England velger 533, Skottland 59, Wales 40 og Nord-Irland 18.
Hvis det går slik meningsmålingene vil ha det til, "vinner" De konservative, de får flest mandater – og i hvert fall flest stemmer, fordi valgkretsinndelingen nå favoriserer Labour. Ed Miliband og Labour kommer ikke til å få flertall alene, men har langt større muligheter enn Cameron og De konservative til å skaffe seg parlamentarisk støtte til en eller annen form for regjering.
De siste fem årene har britene vært styrt av en koalisjonsregjering – noen vil kalle det en kollisjonsregjering – mellom De konservative og Liberaldemokratene, med Cameron som statsminister og Nick Clegg som visestatsminister.
Clegg ser gjerne at den liberalkonservative koalisjonen fortsetter. Men det er lettere sagt enn gjort. For det første ser det ikke ut som velgerne vil det. For det andre er det tvilsomt om Clegg får med seg partiet sitt, og for det tredje er det ikke engang sikkert at Clegg blir gjenvalgt i kretsen sin i Sheffield.
Det ser vesentlig lysere ut for Ed Miliband og Labour. Anti-Tory-blokken i Parlamentet inkluderer også De grønne, Plaid Cymru og mange av de nordirske representantene. Dessuten skal det ikke mye til før Liberaldemokratene – som også er liberale med hensyn til hvem de omgås med – skifter side.
Men uansett vil ikke denne "venstrekoalisjonen" få et styringsdyktig flertall uten hjelp fra SNP, det skotske nasjonalistpartiet. (Jeg setter ordet "venstre" i anførselstegn, fordi SNP til enhver tid plasserer seg der det tjener uavhengighetskampen best. Nå er partiet på jakt etter Labour-velgere, og da må de legge seg til venstre).
Men kan Miliband samarbeide med en bevegelse som er i ferd med å utradere hans eget parti som politisk kraft i Skottland, Labours tradisjonelle maktbase? Etter meningsmålingene å dømme vil SNP få 50, kanskje 55 av de 59 skotske plassene i Parlamentet. Et par av målingene har endog gitt nasjonalistene 59 av 59 mulige!
I inneværende periode har Labour 41 av disse mandatene, SNP og Liberaldemokratene seks hver, mens De konservative har ett enslig skotsk mandat.
Og dessuten: Kan en britisk Labour-regjering gjøre seg avhengig av en gruppe parlamentarikere som – for å si det med Cameron – ikke bare vil at Storbritannia ikke skal lykkes, men at det ikke skal finnes?
kokkvold@online.no