Myndighetene gikk hardt ut i starten, men etter hvert ble straffene for landssvikdømte nordmenn mildere.

– Hovedsynet på rettsoppgjøret i Norge etter krigen er at det kunne vært bedre, men ble likevel ikke så aller verst, sier professor i historie Øystein Sørensen (bildet).

Sammen med kollega Hans Fredrik Dahl ga han i 2004 ut boken Et rettferdig oppgjør? Sørensen, som er tilknyttet historisk institutt ved Universitetet i Oslo, mener synet på retts-oppgjøret etter 1945 ikke har endret seg nevneverdig de siste årene.

Sammenlignet med mange andre land mener Sørensen at Norge kom godt fra rettsoppgjøret. Men det var to steile fronter: «Isfronten» gikk for et hardt oppgjør med flere dødsdommer, mens «Silkefronten» ønsket et mildere oppgjør.

Straffbart NS-medlemskap

Den norske regjering i London vedtok i 1944 at medlemskap i Nasjonal Samling (NS) skulle være straffbart. Før krigen var NS et lovlig politisk parti. Sørensen mener i likhet med flere at det var unødvendig å vedta landssvikanordningen, som ga det tilbakevirkende kraft å være NS-medlem, i strid med Grunnloven. Ingen andre land gjorde tilsvarende vedtak. NS-medlemmer ble fratatt sine borgerlige rettigheter. Bare det å være passivt medlem ga en landssvikstemplet, selv om dommene stort sett var milde.

NS hadde ikke mindre enn 50 000 medlemmer, rettssakene foregikk ifølge Sørensen etter samlebåndsprinsippet. Som medlem skulle man ha forsøkt å omstøte den norske staten. Landsvikanordningen skulle også ta småfiskene. Sørensen mener det var en helt unødvendig lovendring, det gjeldende lovverk var godt nok til å dømme landssvikere.

Ble ikke etterforsket

– Frontkjemperne ble dømt for å ha vært frontkjempere, ikke for hva de hadde gjort av krigsforbrytelser. Det brydde man seg ikke om, og påtalemyndigheten hadde heller ikke kapasitet. Også her var det en samlebåndsprosess, sier Sørensen.

Like før freden ble det innført en rekke bestemmelser som avviker fra rettergangen i ordinære straffesaker. Blant annet ble straffesakene i lagmannsrettene ikke satt med jury, men meddomsrett med tre juridiske dommere og fire meddommere som sammen fastsatte skyld og straff.

Filosofen Arne Næss, som selv var aktiv i hjemmefronten under krigen, mente at et stort antall personer ble anklaget på for svakt grunnlag. Næss stilte ikke bare spørsmål ved gjennomføringen av selve rettsoppgjøret, men også ved den totale ressursbruken. 5000 personer arbeidet på det meste med å få 50 000 dømte gjennom straffesystemet.

– Ble det brukt for mye tid på å straffe og for lite på å lindre smerte hos dem som hadde lidd? Næss mente at rettsoppgjøret i stor grad var et gjengjeldelsesoppgjør, som for ham var etisk uakseptabelt.

Et kontroversielt syn

Professor i rettsvitenskap Johs. Andenæs, en av de viktigste personer i norsk rettsutvikling etter krigen, mente allerede mens han satt i fangenskap på Grini at man ikke burde fare for hardt med vanlige NS-medlemmer i det oppgjøret som ville komme etter krigen. Hans syn ble ikke godt mottatt blant medfangene. For mange var hans synspunkter kontroversielle. Andenæs og andre som talte for moderasjon fikk, som tidligere nevnt, kallenavnet «Silkefronten».

Øystein Sørensen sier det lønte seg å få sin sak pådømt så sent som mulig etter krigen. Straffene ble etter hvert mildere, det var gunstig å komme sist i bunken. Det gjorde seg etter hvert en matthet, og med endret internasjonal politisk situasjon, med kald krig og nye fiendebilder. På slutten av 1940-tallet var både folket og politikerne trette av rettssaker og undersøkelser. Nå ønsket man å se fremover, ikke bakover. De siste sakene ble avsluttet i 1951.

Men det er likevel uklart om dette bare skyldes en mildere holdning fra retten, eller om det også er et resultat av at mange av de mest graverende sakene ble ført tidlig, mens saker med dårlig bevisførsel og mindre alvorlige forhold måtte vente.

Løslatt fra soning

Samtlige som ble idømt fengselsstraff, slapp ut før endt soningstid. Siste person ble løslatt i oktober 1957. Bøter som ikke var betalt, ble etter hvert ettergitt, og inndragninger ble omgjort i en del tilfeller. Erstatningskrav ble også delvis ettergitt i noen tilfeller. De fleste fikk tilbake sine borgerlige rettigheter etter noen år.

I løpet av rettsoppgjøret ble 28 750 personer arrestert. 1. juli satt 14 400 personer i varetekt, fordelt på 200 fangeleire. Arrestasjonene skjedde på bakgrunn av lister som hjemmefronten og norske eksilmyndigheter hadde satt opp. Det ble behandlet over 92 000 saker mot nordmenn og norske bedrifter, og 347 saker mot tyskere. Nærmere 49 000 nordmenn ble dømt.

Mange slapp dom på grunn av bevisets stilling.

Av de 37 henrettede var 12 tyskere. Av 30 dødsdømte nordmenn fikk 25 sine dommer fullbyrdet ved skyting. I Norge har man sammenlignet rettsoppgjørene med det danske, der 46 dødsdømte ble henrettet, og i Nederland hvor 40 måtte bøte med livet.

Historikere fremholder at i Nederland fant det sted mer lynsjing og ville utrenskninger. I Danmark var det under okkupasjonen og frigjøringen 500 likvideringer på okkupanter og kollaboratører, mens det tilsvarende tallet i Norge var offisielt på bare 65. På den annen side ble det i Norge avsagt langt flere mindre alvorlige dommer.

Retterstedet: På Kristiansten festning ble i alt 10 medlemmer av den fryktede Rinnanbanden henrrettet, deriblant sjefen selv, Henry Oliver Rinnan. I tillegg ble fire tyskere skutt på samme stedet, de to siste 10. juli 1948. Foto: Morten Antonsen
Øystein Sørensen