Endelig er det helg. I to korte dager kan lærerne på Haugerud ungdomsskole i Oslo frese til katten og glefse etter telefonselgere. I fritiden gjelder vel ikke regelen: «Jeg hilser på alle jeg møter med et blidt ansikt», som det står på side 11 (av 52) i presentasjonen av de 172 «standarder for den profesjonelle lærer på Haugerud skole».

Jo, den gjør nok det. Den som selger sin arbeidskraft til Oslo kommune må regne med at fritiden følger med på kjøpet. Ledelsen ved Haugerud har slått fast, powerpoint for powerpoint, at «fritiden må disponeres slik at den ikke går ut over arbeidsinnsats og humør». Nåde den lærer som er gretten, selv i helgen.

På Haugerud gjelder den demokratiske sentralisme: «Du kan være uenig innad, men utad står du fjellstøtt på det vi er enige om» (side 14).

Og hvordan blir vi enige? «Jeg forstår at rektor bestemmer at ressurser til en hver tid kan fordeles slik som rektor mener er best for best mulig resultater» (side 41).

Den allvitende rektor forstår likevel ikke at Grunnloven har gyldighet også på Haugerud, og for så vidt alle steder i landet hvor det finnes et lærerrom. Men han er på en måte unnskyldt. Det har bredt seg den oppfatning at ytringsfrihetens grense går ved skoleporten. Sju av ti medlemmer av Norsk Lektorlag i Oslo og Akershus svarte i 2011 at de ikke trodde de hadde lov til å snakke fritt med journalister om forhold på deres egen skole. Det er åpenbart ikke pensum at Sivilombudsmannen har slått fast at det må de gjerne gjøre.

Legene har det på samme måte. De tror at de er unntatt fra en av Grunnlovens mest sentrale bestemmelser, den om at frimodige ytringer om statsstyrelsen og en hvilken som helst gjenstand «ere Enhver tilladte».

De er også unnskyldt. Arbeidsgiverorganisasjonen Virke foreslo for kort tid siden at den nye arbeidskontrakten for fast ansatte leger i spesialisering i sykehus, skal ha en formulering som sier at «arbeidstaker skal bevare taushet om alle opplysninger vedkommende som medarbeider blir kjent med og som kan være til skade for helseforetaket dersom de blir kjent».

Slik praktiseres også ytringsfriheten ved norske sykehus. I mars kom boken «Hold munn eller gå! Makt og avmakt i helsevesenet». Eli Berg, allmennpraktiker og førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo, har reist landet rundt og intervjuet leger som har våget å kritisere sin egen arbeidsplass. Til fagbladet Journalen sier hun at «det de fortalte var utrolig nedslående. Det var historier om trakassering, trusler, represalier, usaklige oppsigelser, i enkelte tilfeller gikk det til og med så langt at de endte opp med arbeidsrettssaker».

Like før jul 2013 fikk sykehjemslege Bjørn Lichtwark skriftlig tilrettevisning fra Rana kommune fordi han hadde latt seg intervjue i Rana Blad og dessuten skrevet et leserinnlegg der han advarte om at en planlagt nedleggelse av sykehjemsplasser ville skade «den skrøpeligste gruppen i vårt samfunn».

Saken endte med at Sivilombudsmannen slo fast at ytringsfriheten gjelder også i Rana kommune. På samme måte slo ombudet i 2013 fast at den også gjelder i Askøy, der seks lærere hadde fått kommunal strekk fordi de hadde våget å kritisere kvaliteten på arbeidet til et innleid konsulentfirma.

Hvor kommer den fra, den utbredte oppfatningen av at den som ansettes i en offentlig stilling kan avkreves et taushetsløfte på linje med mafiaens omertá? Sannsynligvis fra det nye offentlige språket. Kommuner, fylker og stat presenterer seg ikke lenger som folkevalgte organer som har fått ansvar for å sikre offentlige goder som skole og helsestell. Nå er de «skoleeiere» og «sykehuseiere».

Som en konsekvens av at markedsspråket har skjøvet til side det politiske språket, har de som før tenkte at de forvaltet noe på vegne av oss alle, lagt seg til en svært ukledelig eiermine.

Slikt smitter nedover i geleddene. Fungerende rektor ved Haugerud skole, Terje Eide, sier til Dagbladet at han forstår at noen av de 172 punktene «kan virke kontroversielle», men at skolen lever godt med det. «Vi praktiserer åpen dør», sier han, men glemmer å legge til at de også – lovstridig – krever lukket munn.

Hemmelighold og taushetsplikt brer seg som eføy over både offentlig forvaltning og politiske organ. For tre år siden slo Fylkesmannen fast at byrådene i Oslo og Bergen i årevis hadde brutt loven ved å operere med hemmelige saklister. I stedet for å rydde opp, vil Arbeiderpartiet og de fire samarbeidsproblemene (som NRKs Magnus Takvam kom til å kalle dem), gjøre ulovligheten til ny standard. Tirsdag er det berammet høring i Stortinget om et representantforslag som vil innskrenke offentlighetsloven slik at politikerne kan bli enige bak lukkete dører, uten den irriterende innblandingen fra – hva var det vi kalte dem igjen – borgerne.

Fordi politikken i stadig sterkere grad utøves i rom uten innsyn og forberedes av konsulenter uten demokratisk mandat, trenger vi folk som våger å protestere fra innsiden. Vi trenger leger som varsler allmennheten når demente blir salderingspost. Vi trenger lærere som forteller skolens egentlige eiere – oss alle – hva målehysteriet gjør med dem, med undervisningen og med elevene.

Siden det er blitt så populært med nasjonale dugnader: Hvem blir med og lager Powerpointpresentasjonen med alle rettigheter som leger, lærere og andre offentlig ansatte også har? Vi trenger både Grunnlovens paragrafer, Sivilombudsmannens avgjørelser og de mange gode eksemplene på ansvarsbevisste fagfolk som, i likhet med Bjørn Lichtwark og lærerne på Askøy, ikke lar seg kneble.

Følg på twitter.com/svelle