Det er fullt mulig å argumentere for at Harold Pinter er den mest betydelige dramatiker i siste halvdel av forrige århundre. Ikke minst blir det lett når hans gjennombruddstykke «Vaktmesteren» spilles som på Studioscenen i disse dager.
En merker godt når skuespillere gjør ting av kjærlighet. Når Pinters replikkunst blir formidlet med så stort overskudd og avslappet innlevelse føler en seg privilegert som publikummer.
Harald Brenna har selv valgt dette som sitt avskjedsstykke, og gjennomfører rollen som uteligger Davies på sin egen uforfalskede Valdres-dialekt. Trond-Ove Skrødal er kav trøndersk som elektrosjokk-behandlede Aston, og det føles ikke noe problem at Jan Frostad som hans bror Mick snakker like kav bergensk.
«Vaktmesteren» hadde premiere i 1960, midt i det absurde teaters gjennombrudd. Og absurde elementer er ikke mangelvare. I Pinter stykker snakker ikke aktørene med, men forbi, hverandre, og den manglende kommunikasjonen og replikkunst av eksepsjonell klasse gjør at en lenge kan sitte og humrende nyte hver replikk, uten å spekulere på den dypere meningen.
Men det virkelig geniale i Pinters replikker er likevel ikke det aktørene sier, men det de ikke sier. Og som Pinter selv har uttalt, på et tidspunkt slutter «Vaktmesteren» å være morsom, og det er dette nivået i stykket som var motivasjonen for å skrive det.
Spesielt nå, 55 år etter, merker en hvor presist bilde av etterkrigstidens England «Vaktmesteren» formidler. Fokuset er en skadeskutt, men seig arbeiderklasse, utarmet av to verdenskriger og et fastlåst klassestruktur, før 60-tallets materialistiske utvikling og frihetsreformer. De tre aktørene er til dels svært forskjellige, men bindes sammen av totalt handlingslammelse, bortsatt da fra evnen til å bygge luftslott. I en herlig katodisk scenografi utfolder den manipulerende uteligger Davies seg, med ful uttelling overfor den godhjertede Aston. Men når Davies får blod på tann og blir for ambisiøs i sin splitt og hersk-taktikk overfor brødrene, får han erfare at blod er tykkere enn vann.
«Vaktmesteren» er en forestilling med stort spenn, fra absurd skinnveske-ballett til Astons stillferdige monolog om da han ble utsatt for elektrosjokkbehandling. I Øyvind Brandtzægs regi og i de tre skuespillernes formidling, er alle nyanser i stykket tatt vare på. Det som gjør mest inntrykk er den vare balansegangen mellom komedie og tragedie, stakkarsliggjøring og verdighet, livsmot og resignasjon.
I kjellergangen på vei inn til Studioscenen går publikum forbi et eksotisk lite krypinn, det er leiligheten til den indiske nabofamilien, «svartingene» som nevnes noen ganger i handlingen. Stilig, og talende, at det er lagt ned så mye «unødvendig» detaljarbeid i en forestilling med plass til 60 publikummere.
I den engelske originaltittel «The Caretaker» ligger det en dobbeltbetydning som ikke den norske tittelen favner. Men det gjør selve forestillingen! Som publikummer blir du særdeles godt ivaretatt i denne oppsetningen av «Vaktmesteren».
Anmeldt av OLE JACOB HOEL