Storstilt urpremiere på «Mad Max: Fury Road» tok mye av oppmerksomheten i Cannes i går. Massiv underholdningsfilm med store stjerner, utenfor konkurransen, får gjerne hard medfart av det enorme kritikerkorpset i Cannes. Ikke nå.
Den nye Mad Max-filmen er den gjennomgående sterkest roste filmen på festivalen så langt. Den hadde sannsynligvis vært priskandidat om den hadde vært i konkurransen. Den blir ganske sikkert sommerens største og beste actionfilm.
De to første konkurransefilmene er av meriterte filmskapere på hver sin side av 50, begge med jurypris på festivalen for forrige film. Italienske Matteo Garrone (47) fikk faktisk pris for begge sine siste filmer «Reality»(2012) og gjennombruddsfilmen, mafiadramaet «Gomorra»(2008).
Hans første film på amerikansk er helt annerledes, men minst like forankret i napolitansk kultur. «Tale of Tales» er en grotesk, burlesk eventyrfilm for voksne, om konger, prinsesser, monster og hekser, basert på historier av den italienske eventyrsamleren Giambattista Basile (1566-1632).
Profilerte skuespillere som John C. Riley, Salma Hayek, Vincent Cassel og Toby Jones er konger og dronninger i en fantasyverden med en bukett groteske moralske drama som tar uforutsigbare veier.
Hayek spiller en ufrivillig barnløs dronning som en mørkemann lover gravid om hennes mann dreper et sjømonster, skjærer ut hjertet og lar en jomfru tilberede det til dronningen. Den burleske eventyrblandingen vil sannsynligvis appellere til hjertet til jurymedlem Guillermo del Toro, en filmskaper kjent for lignende visuell frodighet.
Filmen har flere fantastiske scener og er en fest for øyet, men den er nok for løs og ujevn til å nå helt opp. En film noen vil elske og andre hate, i festivalens ånd. Den sexgale kongen til Vincent Cassel og den insektelskende utgaven til Toby Jones får eventyrkonger flest til å virke flate og kjedelige.
Vår tids eventyr kan være de japanske tegneseriene manga. En slik er utgangspunkt for den nye filmen til Hirokazu Kore-eda (53). Den humanistiske japanske filmfortelleren fikk jurypris for «Som far, så sønn»(2013) om to gutter som vokste opp i feil familier etter å ha blitt forbyttet etter fødselen.
Hans nye film «Our Little Sister» er også et varmt familiedrama, mulig å se som en hyllest til den største japanske filmskaperen av alle, Yasujiro Ozu (1903-63). Det er en hverdagslig varme over historien om tre voksne søstre som bor sammen. De har ikke hatt kontakt med far eller mor etter at han fikk barn med en annen kvinne og hun forlot dem. Etter farens død møter de sin yngre stesøster på 14, som de straks inviterer til å bo i «søsterhjemmet».
En film om fire unge kvinner, i jobb, skole, kjærlighet og matlaging gir et forunderlig søtt og oppløftende drama, om å kutte og knytte bånd. Selv om filmen ikke er helt på nivå med Kore-edas siste mesterverk, «Still Walking»(2008), er den en perle med menneskelig blikk på tema og situasjoner som sjelden skildres slik på film.
«Our Little Sister» har også fått litt blandet mottagelse. Flere kritikere har tatt i bruk s-ordet, som sjelden er positivt når det brukes om film. S for sentimental. Det brukes gjerne om filmer som spiller på følelser, ofte om film hvor kvinnerollene er viktigst.
Den lyse filmen om ei ung jente som tror hun er til bry for alle og ikke skjønner hvor mange som bryr seg om henne, spiller på følelser. Fortalt med Kore-edas varme tilforlatelighet, blir det melodrama av en type film og verden tåler mer av. Mer enn folk flest vil nok vi filmkritikere heller rystes enn varmes. Små, varme rystelser er stort sett underkjent og undervurdert.
