«B. B. King er en stor, sjarmerende bamse med nesten magiske hender. Helt uten besvær tryller han frem søte og myke, skarpe og sinte toner fra sin kjære Lucille-gitar.»

Slik skrev Adresseavisens anmelder etter konserten med B. B. King i Olavshallen i juli 1992. Anmelderen fastslo at konserten var en suksess lenge før ekstranumrene, selv om showet hadde en Las Vegas-preget innpakning ikke alle hadde sansen for.

King bodde i nettopp Las Vegas. Det var i hjemmet sitt der han døde, 89 år gammel, etter et kort sykehusopphold der han ble behandlet for diabetes og høyt blodtrykk.

Jeg møtte B. B. King dagen før konserten i Trondheim i 1992. Han kom rett fra Værnes etter en lang flytur fra USA, men lot seg velvillig intervjue.

En urolig verden

– Vi lever i en urolig verden, og da passer det bra med blues. Mange mener at hele verden har en slags bluesfølelse i dag, sa King.

Han kom til byen i en spesialdekorert, gammel amerikansk limousin med påskriften «B. B. King...of the blues». Det hadde han ingenting imot.

– Hva liker du best å kjøre, Cadillac eller Oldsmobile, spurte sjåføren, veteranbil- og amcar-entusiasten Arne Asphjell. _ I like them all, svarte King.

Han het egentlig Riley B. King og ble født 16. september 1925 i Mississippi. Mange mener han var bluesens aller største musiker i nyere tid og en av verdens beste gitarister.

Verdens tredje beste?

I en kåring av de beste gitaristene satte magasinet Rolling Stone ham på tredjeplass, bare slått av Jimi Hendrix og Duane Allman.

Samtalen med B. B. King i Trondheim ble lang og interessant. Jeg hadde hørt ham under Moldejazz sju år tidligere og spurte om det hadde skjedd endringer i musikken hans siden den gangen.

– Selvfølgelig. Tiden står ikke stille. Jeg er blitt en eldre og klokere mann, jeg spiller nye sanger, jeg har et annet og bedre band, og jeg håper jeg har utviklet meg videre, svarte han.

B. B. King fortalte at han fortsatt spilte nærmere 300 konserter i året, men at han vurderte å trappe ned litt året etter.

Hadde regninger å betale

– Jeg spiller så mye først og fremst fordi jeg liker å stå på scenen, men også fordi jeg vil beholde det gode bandet jeg har. Da må jeg sørge for at de får mange nok jobber. Dessuten har jeg regninger og husleie å betale.

Her er noen utdrag fra resten av intervjuet:

– Var det denne tilværelsen med å reise verden rundt og spille blues du drømte om da du vokste opp i Mississippi?

– Jeg drømte om å reise verden rundt og holde konserter, men ikke med blues. Jeg drømte om å bli berømt gospelsanger. Først i 18-årsalderen begynte jeg å spille blues. Det var mye jeg drømte om å gjøre da jeg var ung. Nå er jeg 66 år og mye har endret seg. Først og fremst innser jeg hva jeg er i stand til og hva jeg ikke er i stand til å utrette, både som musiker og som menneske.

–Mange flinkere enn meg

B. B. King var fullstendig klar over at han var et forbilde for utallige blues- og rockgitarister:

– Hvis du lover å ikke si det til dem, kan jeg fortelle deg at mange av de unge musikerne som har hørt på meg under oppveksten, er blitt flinkere enn meg i dag. Vi har utrolig mange dyktige, unge musikere i dag. Så mange at det er umulig å ramse dem opp. Og fordi jeg vet at mange anser meg som et forbilde, må jeg øve hardere enn noen gang for å leve opp til folks forventninger. Det er tøft å skulle leve opp til det folk tror jeg kan gjøre.

King var døgnvill og skulle snart i seng, men han snakket ivei:

–Man blir aldri utlært

–Jeg var ikke fullt så nøye med å øve før i tiden. Men noe av det fineste ved å være musiker er at man aldri blir utlært. Det er akkurat som med leger, advokater eller journalister. Man har alltid utviklingsmuligheter, man vil aldri mestre sitt fag fullt ut, men man kan jobbe videre med det som mål. Innen musikken har vi hatt noen ytterst få mestre. Segovia var en av dem. De aller fleste av oss har imidlertid mye å lære.

– Hva er årsaken til at bluesen har fått en publikumsmessig oppblomstring de siste årene?

– Det har kanskje med verdenssituasjonen å gjøre. Verden er mer urolig enn på lenge, og bluesen gjenspeiler noe av denne «blå» følelsen. Blues er en musikkform som stadig flere kan identifisere seg med. Men samtidig som bluesen ofte tar utgangspunkt i det triste, har denne musikkformen også evnen til å gjøre folk glade. Jeg for min del legger mest vekt på det siste. Blues er positiv musikk.