Så kom den i år også, Cannes-filmen som får mange av de mer eller enda mer gode konkurrentene til å framstå mer ordinære. Det overraskende med «Son Of Saul» er at den ikke er laget av en velkjent provokatør eller regissør kjent for banebrytende filmfortelling.
38-årige Lazlo Nemes fra Ungarn er eneste debutant i hovedkonkurransen. Etter å ha sett hans intense, klaustrofobiske «Son Of Saul», lagt til Auschwitch i 1944, er det lett å forstå hvorfor han som en av ytterst få regissører i nyere tid debuterer i gjeveste selskap i Cannes.
Filmen hans vil bli sett og diskutert i lang tid framover. Både for måten den er laget på og innholdet, men framfor alt for filmatisk tilnærming til Holocaust, ulikt alt jeg har sett av film om dødsleirene under 2. verdenskrig.
Med kamera tett på, følger filmen Saul (Geza Röhrig) gjennom noen dager i leiren. Han er ungarsk jøde, medlem av den såkalte Sonderkommando: Jødiske fanger med som jobb å bistå nazistene i gassing og kremering av jøder etter som de ankommer. Saul får se et lik han tror er hans sønn. Han setter eget og kameraters liv i fare i forsøk på å begrave ham, så han ikke blir brent.
Første halvtime av filmen er til å miste puste av. Larmende, klaustrofobisk, med bilder og lyd av folkemord sett fra en desperat, fortvilet mellomposisjon, i moralsk vakuum. Til nærmest fysisk, intens filmfortelling blir «Son Of Saul» en filmatisk dødsmarsj i moralsk ingenmannsland, oversvømmet med mennesker som er umenneskeliggjorte.
Det er svært vanskelig å lage fiksjonsfilm om Holocaust som fungerer som film, respekterer tematikken og kaster nytt filmatisk lys på tragedien. Lazlo Nemes lykkes mer enn de fleste. Filmen er diskutabel. Starten og slutten er best, men «Son Of Saul» er en film det neppe er mulig å komme utenom når palmene skal delses ut, filmåret oppsummeres.
Til sammenligning er Woody Allens nye «Irrational Man» en småfiks bagatell om en filosofilærer som tror han gjør verden og sitt eget liv bedre ved å begå det perfekte mord. Joaquin Phoenix og Emma Stone spiller ut et nytt, allensk drama om en ung kvinne og en voksen mann. Filmen har en mørk snert som bittersøt krimkomedie, men av de 44 spillefilmene til 79-åringen, er den ganske midt på stammen.
Som hverdagslig drama om brå død, er rumenske «One Floor Below» av Radu Muntean langt bedre. Om en mann som for å ikke blande seg ikke forteller politiet at han en nabo i en leilighet med mistenkelig dødsfall. Dermed vikles han på beste rumenske filmvis lenger inn i saken.
Mest speisa i konkurransen så langt er første engelskspråklige film til greske Yorgos Lanthimos («Dogtooth»). Colin Farrell gjør sin beste filmrolle, som singel i absurd besk komedie fra et samfunn hvor single får 45 dager på seg å danne par. Hvis ikke blir de til dyr. En tidvis briljant, original film, som mister litt av grepet på slutten, men garantert blir kultfilm, et sted mellom Luis Bunuel og Peter Greenaway.
