Tap: Øykommunene er allerede i dag utkantkommuner og de vet at de ikke vil bli sentrum i en ny sammenslått storkommune. Slås Leka sammen med andre kommuner i Namdalen, vil det vekke stor oppmerksomhet om kommunesentrum blir lagt til øya. Dette er de fullt klart over, skriver artikkelforfatteren. Foto: agnethe weisser

Virkeligheten fortoner seg ofte forskjellig om man ser ut fra et kontorvindu i hovedstaden eller om utsikten er fra en liten utkantkommune. Etter å ha arbeidet med et prosjekt som ser kommunereformen fra utsiktspunktene til de som bor og virker i øykommuner langs hele kysten, er det ikke tvil om at deres virkelighetsforståelse er vesensforskjellig fra den virkeligheten som presenteres fra de styrende sine kontorer i hovedstaden.

Les flere kommentarer og meninger hos Adresseavisen

De ti øykommunene som inngikk i prosjektet har det til felles at de ikke har landfast forbindelse, og avstandsulempen gjør at de ikke kan inngå i noen rimelig fornuftig sammenslått bo- og pendlingsregion. De er sin egen bo- og arbeidsmarkedsregion. Fra flere av disse kommunene tar ferjeturen timer, og det kan være en betydelig kjøretur fra ferjeleiet til et tettsted med arbeidsplasser. Da sier det seg selv at det blir vanskelig å ha sitt virke på fastlandet.

Norge er så mangt – stort i areal, men med få til å befolke all geografien. Vi bor spredt og det er en politisk målsetting om at hele landet skal tas i bruk. Vår minste kommune, øykommunen Utsira, har 206 innbyggere, og det er trolig færre enn de som bor i min gate her i Trondheim. Det er et mangfoldig land, men mangfoldet skal bli mindre. Kommuner skal slås sammen for da skal de angivelig bli bedre rustet til å møte framtidens krav. Kommunestrukturen skal visstnok ha gått ut på dato.

Vår undersøkelse viser at motstanden mot kommunesammenslåing er betydelig i øykommunene. 67 prosent av innbyggerne ønsker ikke at deres kommune skal slås sammen med en eller flere nabokommuner. Prosjektet gir et godt innblikk i hvorfor motstanden mot kommunesammenslåing gjerne er sterkest i de små distriktskommunene. Hva er det vi finner at motstanden er tuftet på?

Det er først og fremst en historie om frykten for tap. Tap av innflytelse og medbestemmelse, tap av arbeidsplasser og tap av nærhet til kommunale tjenester. Variasjoner over formuleringen «vi vil bli utkant i utkanten» har vi i løpet av prosjektet hørt mange av. Argumentasjonen bak frykten for å bli utkant i en ny sammenslått utkantkommune er logisk, den er enkel og den baserer seg på det vi kan omtale som erfaringsbasert kunnskap.

Øykommunene er allerede i dag utkantkommuner og de vet at de ikke vil bli sentrum i en ny sammenslått storkommune. Slås Leka sammen med andre kommuner i Namdalen, vil det vekke stor oppmerksomhet om kommunesentrum blir lagt til øya. Dette er de fullt klart over, og kampen fra deres side står ikke om å beholde symbolske verdier. Den kampen er de helt klar over at de har tapt på forhånd.

Men de opplever at andre, og viktigere, kamper trolig også er tapt på forhånd fordi det ligger en selvfølgelig makt i å være størst og ha en mer sentral beliggenhet. Øykommunene frykter å bli redusert til en salderingspost i en større sammenslått kommune.

Det å være egen kommune representerer for utkantkommuner et vern mot sentralisering av tjenestetilbud og tap arbeidsplasser. De kan styre utviklingen selv. En kommunesammenslåing er en trussel mot denne selvråderetten. De vet av erfaring at i kampen om knappe midler er det tjenestetilbudet i utkanten som først legges ned. Det er vanskelig å finne eksempler på kommuner som har lagt ned sykehjem eller skoler i sentrum for å samle tilbudet i kommunens utkanter. Dette har innbyggerne i øykommunene også fått med seg og frykter derfor for at en kommunesammenslåing vil gi dem dårligere tjenestetilbud. Tre av fire innbyggerne i øykommunene forventer at en kommunesammenslåing vil føre til at deres kommune taper på kommunereformen.

Det hevdes gjerne at interkommunale samarbeid er en demokratisk trussel. Den opplevelsen deles verken av ordførere eller rådmenn i øykommunene. Sett fra disse kommunene representerer slike samarbeid en løsning som kan tilby innbyggerne gode kommunale tjenester. Det er utfordringer i det å være liten, og det krever gjerne at man finner kreative løsninger – sett fra øykommunenes perspektiv er det å være robust. De opplever å ha innflytelse over det interkommunale samarbeidet og etterspør tilsvarende fleksible løsninger også i framtiden.