Det er lov å svare blankt på det spørsmålet. Som det er på spørsmålet om presidentens navn i kampsportforbundet, squashforbundet, klatreforbundet eller castingforbundet.

Norsk idrett har 54 slike forbund som har stemmerett på idrettstinget, som for øvrig holdes i Trondheim om drøyt to uker. Alle disse forbundene holder seg med egen president. Mitt spørsmål er: Hvorfor skal små særforbund flotte seg med presidenter og visepresidenter? Det samme gjelder etter min mening de store forbundene som fotball, håndball og ski.

Les flere kommentarer fra Kjetil Kroksæter her

I næringslivet nøyer man seg gjerne med tittelen daglig leder. Da blir det ekstra grelt at idretten som baserer seg på frivillighet, må ha en president på toppen av organisasjonen.

Idretten er Norges største folkebevegelse med mer enn to millioner medlemsskap fordelt på 11 500 idrettslag landet rundt. I denne rikholdige floraen gjøres det en fantastisk innsats for å legge til rette for aktivitet for barn, unge, voksne og godt voksne. Idretten er i hovedsak og natur en grasrotbevegelse der dugnad og gratis arbeid er grunnpillaren for å holde hjulene i gang.

Det er med dette bakteppet jeg stiller spørsmålet: Hva skal vi med alle disse presidentene? Rimer det at en grasrotbevegelse skal ha en president på toppen?

Tendensen er at toppidretten skiller seg mer og mer fra grasrota. Bildet av den norske smørebussen er illustrasjonen på gapet mellom Petter Northug og den vanlige kretsløperen. Lønnsgapet mellom John Arne Riise og de som betaler for å få spille i 5.divisjon, er et annet eksempel.

Disse eksemplene er det vanskelig å gjøre noe med. Kommersialiseringen av idretten skaper uvilkårlig større avstander mellom topp og bredde. Men noe er det ganske enkelt å gjøre noe med, og det er titlene.

Faktisk skal det bare et vedtak til, og det lille opprøret var på gang innen håndball. I Trøndelag ble det lansert et forslag om å bytte ut president med daglig leder, men det forslaget kom aldri så langt som til håndballtinget. Det ble stoppet av styret i region Midt-Norge.

Og jeg som trodde vi var ganske jordnære i denne landsdelen…

Vi kan vel bare erkjenne at det er elitismen som rår. Egentlig var det vel den som felte Oslos OL-søknad også. Ideen var godt forankret rundt om hos ledelsen i kretser og særforbund. Men våre fremste idrettsledere og idrettsutøvere fikk ikke grasrota med seg. Da de siste meningsmålingene ble analysert, viste det seg at det ikke engang var flertall for OL hos idrettens egne medlemmer.

Er ikke det et signal som idrettslederne bør ta på alvor? Er ikke tiden inne til å forsøke å være mer folkelig. Da kan man for eksempel starte med å fjerne presidenttitlene.

Rosenborg Ballklub fjernet direktør-titlene, muligens etter press fra denne avisen. Man blir ikke bedre leder av å ha tittelen direktør, eller idrettspresident. Kanskje er det tvert imot slik at tittelen avler arroganse og skaper distanse?

Vi kan kanskje strekke oss til å gjøre et unntak for presidenten av Norske amerikanske idrettsforbund. Når vi snakker om amerikanske idretter passer det liksom med en president.

Men for øvrig vil jeg si: Fjern pynten og de svulstige titlene, og brett opp ermene!