– Det er ikke mange igjen av gjengen som begynte midt på 60-tallet. Jeg kommer på Åge A, Terje T og tre fra Difference som jobber profesjonelt som musikere. I tillegg er det jo de som møtes til det jeg kaller syforenings-spilling en gang i måneden. De spiller sammen, snakker om gamle dager og tar noen øl. Og at samholdet fortsatt er så sterk er det er et bra tegn på hvor utrolig viktig tiden på 60-tallet var for oss alle, sier Dagfinn Ellefsen.
Det startet på Buran og det startet med The Beatles. Et svensk tv-program viste piggtrådmusikk fra en lurvete gjeng langhåringer, en ny verden åpenbarte seg. Han har sett klippet med The Beatles senere, håret var egentlig ikke langt, bandet var velkledd og musikken ganske pyntelig. Men den gang!
Forbildet McCartney
I uker og måneder siklet Dagfinn på en Höfner fiolinbass, lik Paul McCartneys, som hang på musikkbutikken Rian. «Ikke selg den, den ska æ ha!», instruerte 14 år gamle Ellefsen betjeningen. Etter mange måneders jobbing på bensinstasjonen på Rosendal, hadde han det som skulle til for å kjøpe bass og kasse.
– Jeg var så stolt at jeg gikk fra byen til Buran med basskassen så alle skulle se hva jeg var for en kar. Og da jeg åpnet kassa, og snuste inn lukten... Det var det mest magiske øyeblikket i mitt liv, sier Dagfinn.
Fra Who til Sven-Ingvars
Året etter var han fast medlem i Ballad Worshippers, visesangere i amerikansk protesttradisjon, med låter som «We Shall Not me Moved». De drev det til å varme opp for Dream i samfundet og dele scene med Einar Gerhardsen i Folket hus. To av dem, Dagfinn og Arne Svendsen var store fans av The Who, og planla starte et band-inspirert band sammen. Det sier litt om hamskiftet i rockemiljøet i Trondheim på slutten av 60-tallet, at de få uker senere spilte med Tore Bugge Pedersen med seks låter av dansebandgiganten Sven-Ingvars på repertoaret.
Størst i februar 78
Dagfinn var med i Bugges Firo fra 1967 til bandet avsluttet i 1977 etter at de ga ut albumet «Bugges Firo skyter med skarpt». Den største perioden for bandet var etter at de var oppløst. I februar 1978 de ble nummer én på Norsktoppen med sin versjon av «Speedy Conzales» og uka etter på førsteplass på Europatoppen med sin egen «She Loves You, Yeah».
– «Europas største bassist i februar 1978» som Petter Wavold sier, ler Dagfinn Ellefsen. Resten av Bugges Firo var snart på'n igjen, men Dagfinn mente å ha avsluttet musikerkarrieren. Han jobbet i noen år som DJ, i tillegg til dagjobb for artistbyrået Arctic Music. Sjefen hans der, Ørnulf Holthe, hadde sluttet i Gluntan. Ingen av dem klarte å holde seg unna scenen. I 1981 ga trioen Ørnulf og Sluskan ut sitt første album.
Gluntan og Clearwaters
Da Holthe gikk tilbake til Gluntan igjen i 1988 ble Dagfinn med på lasset. Yngstegutten endte som bandets nestor. Nå er det bare sideprosjektet The Clearwaters igjen. De har nå eksistert i 17 år, men har trappet ned. Fra opptil 100 konserter i året til 35-40. Neste spillejobb er bare dager unna, på Quality-hotellet på Tiller 30, mai.Se Clearwaters live her
Det er mange år siden den famøse krigen mellom to konkurrerende Creedence-coverband. Nå er alt fryd og gammen, og de har fått løft med den nye vokalisten Gil Edwards.
– Du tenker altså ikke å gi deg med det første?
Så lenge han kan stå
– Ikke så lenge jeg kan stå på føttene. Det hender folk klager over lange reisedager, da ber jeg dem tenke på hvorfor de begynte, hvor sterkt det er første gang et band fungerer som et band. Det var spesielt på 60-tallet, men det er spesielt fortsatt, sier Dagfinn, som også driver et videoselskap og har lagt ut video om sine 50 musikerår på Youtube.Se video her
– Men hva med Höfner-bassen?
– Huff, jeg solgte den før et år hadde gått, da jeg kjøpte 12-strenger til visebandet. Jeg angret som en hund, og har i årevis prøvd å spore den opp. Forgjeves, dessverre.
