Vi har akkurat lagt nasjonaldagen bak oss – en dag der vi tar på oss finstasen, stryker flagget, pusser bunadssølvet og står opp tidlig om morgenen! For da skal det feires! Vi feirer at vi bor i dette vakre, rike og trygge landet. Vi feirer de som har gått foran oss og kjempet for frihet, når vi legger ned kranser over det ganske land. I forbindelse med 70-års jubileet for den norske frigjøringen ble dette en ekstra tydelig dimensjon i årets 17.mai feiring. Som minnet oss om at fred og frihet ikke alltid har vært en selvfølge. Det gjorde inntrykk å høre radioprogrammene om 17. mai feiringen i 1945 hvor «ingen» hadde penklær å ha på seg, og hvor papirsko var det mest alminnelige fottøy.
Det snakkes mye om samholdet under krigen. Om hvordan folk delte de knappe godene de hadde. Jeg hørte akkurat en historie om jødiske familier som ble fordrevet fra hjemmene sine i Trondheim by, men tatt imot av folket på landsbygda, som ga dem tak over hodet. Det utviklet seg vennskap og varme følelser mellom folk, som i utgangspunktet kanskje ikke hadde så mye til felles. Og stor var sorgen da jødene ble hentet for å bli sendt videre. Vi vet alle hvor de endte. Men noen gikk under jorden, godt hjulpet av nordmenn og nordkvinner.
Var det gjestfrihet? Var det nestekjærlighet? Eller var det felles kamp mot felles fiende som skapte dette klimaet av omsorg og ansvar? Det er ikke godt å si. Jeg kjenner i hvert fall at jeg blir stolt og glad av å høre fortellinger som dette. Stolt av å være norsk, og jeg kjenner ordene til Gro Harlem Brundtland komme rullende over tunga: «Det er typisk norsk å være god!» God mot sine medmennesker, ville jeg tilføye idet jeg omskriver Pauli ord: Her er ikke jøde eller greker, trønder eller innvandrer, vi er alle ett..
Eller er vi det? Det er gått 70 år siden krigen tok slutt, og hvor er vi nå? Vi er på toppen av velferdspyramiden og vi har alt. Unntatt gjestfrihet. Unntatt nestekjærlighet. Unntatt evne til å dele de godene vi har. Nå synes du kanskje jeg tar litt hardt i? For det er da typisk norsk å arrangere TV-aksjon og gå med bøsser hver eneste høst og gi av vår overflod til dem som trenger det? Det er da typisk norsk å samle inn penger hver eneste jul til dem som ikke har råd til å kjøpe julematen selv. Og det er da typisk norsk å arrangere fredsring rundt synagogen da våre jødiske venner ble rammet av terror og trusler tidligere i vår – og besvare hat med kjærlighet slik et helt folk gjorde etter terrorhandlingene på Utøya og i regjeringskvartalet i 2011. Ja, vi har mye å være stolte av og glade for. Fremdeles. Og takk og lov for det.
Men så er det disse flyktningene da. Nå for tiden er de i alle kanaler. De oversvømmer oss med sin tilstedeværelse, hvis de ikke drukner da. De kommer fra krigen i Syria, de kommer med båter over Middelhavet. De kommer som kvoteflyktninger gjennom FN-systemet, men de fleste kommer av seg selv. De er mange. Fryktelig mange. Vi har millioner av dem stående utenfor døra vår, men vi har ikke plass til dem. Nesten ingen kommuner vil ha dem.
«Vi har hjerterom, men vi har ikke husrom», var det en ordfører i en Trøndelagskommune som stod fram i avisa og sa. Så bygg et hus, da! Omdisponer ressurser. Ja, for det er faktisk slik at vi som bor i verdens rikeste land er de som har ressursene, og ergo mulighet til å omdisponere dem. Der det er hjerterom er det husrom. Hvis du ikke har husrom, så har du ikke hjerterom, kjære ordfører. Så enkelt er det. Så enkelt har det alltid vært. Derfor evnet det norske folk å ta imot jøder og andre flyktninger under krigen, skjule dem og hjelpe dem over til Sverige. Med livet som innsats mange ganger.
Jeg skjønner ikke hva som har skjedd med det norske folk på disse 70 årene mellom krigen og nå. Hvor har det blitt av evnen til å dele de godene vi har? Hvor i all verden har den tatt veien? Ingen krever livet som innsats av oss. Vi trenger bare å åpne bitte litte grann opp i den kollektive lommeboka. Så trenger vi å øve oss i å tåle å ha en flyktning eller to som nabo. Selv om de har annen hudfarge enn oss. Det kan også hende at vi blir venner. At vi har noe å lære av hverandre. Jeg sier som Halldis Moren Vesaas i dette diktet fra frigjøringsåret 1945:
Det heiter ikkje:eg- no lenger.
Heretter heiter det:vi.
Eig du lykka så er ho ikkje lenger
berre di.
beate.lerdahl@kirken.trondheim.no