Er det noe vi en gang vil se tilbake på som en merkverdighet i menneskehetens historie, så må det være vårt forhold til kropp og trening. Bildet av nordmannen som kjemper om parkeringsplassen nærmest døra på treningssenteret for så å ta rulletrappa opp til tredemølla, sier egentlig alt. Å bevege seg, som er det naturligste i verden, er blitt profesjonalisert.
Les også kommentaren: Fri oss fra tidsklemma
Aldri før har flere trent på treningsstudio, vi sluker treningstips, og salg av treningsutstyr er big business. Likevel slår forskerne alarm om at vårt stillesittende liv vil ta livet av oss. Sitting er den nye røyken, sies det. Helsedirektoratet kommer med milde anmodninger om at vi må bevege oss mer, en halvtime om dagen er nok. En skulle kanskje tro det var overkommelig, men bare en tredel er i stand til å bevege seg en halvtime hver dag.
Les også: Halve befolkningen går under 500 meter hver dag
Samtidig hører vi om unge, veltrente mennesker som legges inn på sykehuset fordi de trener for hardt. Olympiatoppen er bekymret fordi stadig flere unger får skader som følge av hard og ensidig trening. Legene knytter overtrening til ønsket om å bygge muskler og et voldsomt press på å se bra ut. Professor ved Norges idrettshøgskole, Jorunn Sundgot-Borgen, kaller kroppspresset i samfunnet et folkehelseproblem med alvorlige konsekvenser. Det virker som kroppspresset øker fra uke til uke, uttaler hun.
Det er vel ingen tvil om hva som er det største folkehelseproblemet. Det er nok flere som blir syke av inaktivitet enn av overtrening. Men har ikke disse to fenomenene likevel en sammenheng? Fysisk aktivitet er i dag blitt en perfeksjon. På få år har vi kastet vrak på det mennesket har gjort i tusener av år, brukt kroppen som et redskap i arbeid og lek. Nå har vi en forestilling om at aktivitet må foregå organisert eller i et treningssenter for å være trening.
Å gå på en tredemølle er trening, men å gå til byen er ikke trening. Å løfte vekter er trening, men å bære varene hjem fra butikken er det ikke. Å sitte på en spinningssykkel er trening, men å sykle til jobben er det ikke. En skulle kanskje tro at en kalori er en kalori, uavhengig av om den forbrennes på Sats eller i hagen. Likevel styrter vi til butikken for å kjøpe robotgressklipper slik at vi får tid til … ja, å trene.
Det er ikke altfor mange år siden det var helt utenkelig at barn ble kjørt hit og dit. Unger måtte ta beina fatt om de skulle til fotballtrening eller klassefest, for ikke å snakke om til skolen. Nå kjører vi til og med våre barn til trening. En så stor bjørnetjeneste har vi gjort våre håpefulle at dagens ungdommer er mindre aktive enn 70-åringer. Det overrasket myndighetene at 15-åringene sitter mer stille enn pensjonister, men er det egentlig så overraskende?
De eldre vokste opp i en tid der det å være i fysisk aktivitet var en dyd av nødvendighet. I dag er fysisk aktivitet blitt en dyd. Poenget er ikke å utføre dagliglivets oppgaver, men å se bra ut og bygge muskler. Det er mange som vil fortelle oss hvordan vi får #sommerkroppen. Fitnessidealene gjør det ikke enkelt for et frynsete selvbilde. Å være tynn og muskuløs samtidig ligger ikke for hvermannsen. Derfor har trening for mange blitt et enten eller. Enten trener vi som gale eller så havner vi i den passive majoritet. På veien mistet vi mye av den gode, gamle formen for fysisk aktivitet. Sykling i gata, slåball på løkka eller bare det å gå dit du skal. Det sier ikke lite når Olympiatoppens medisin mot syke, overtrente barn er å oppfordre til uorganisert lek ute i gata. Om det ikke bygger sommerkroppen så bygger det sunne barn.
Det er på høy tid å ta tilbake makten over kropp og trening fra fitnessbloggere, overambisiøse trenere og glansede magasiner.