Denne gangen sto Larsen (72) trygt i et stillas – og kom enda høyere enn sist!

– Nå har jeg lagt fingeren oppå korset. Høyere enn det går det ikke an å komme på Nidarosdomen, sier Randulf og smiler i skjegget.

Som kirketjener i Domkirken hadde han sett seg lei av en lysledning fra krigens dager som hang og slang på tårnet. Han hadde til og med nevnt en mulig klatretur for kona Kitt – og fått klar beskjed om at det ikke sto øverst på hennes ønskeliste.

Ut i det blå

Som kirketjener syntes Randulf det var hans jobb å fjerne etterlatenskapene fra tyskerne, men vedgår at utfordringen nok var den sterkeste drivkraften. Han var sin egen herre og innviet hverken sjefen eller biskop Kyrre Bremer i sine planer. Som hjelpemann i tårnvinduet fikk han med Tjark Nieuweling, den eksentriske nederlandske cellisten i Trondheim Symfoniorkester. Det var 8. juli 1980, og på utsiden ventet ikke et flott aluminiumsstillas å stige ut på, slik det gjør i disse dager.

– Jeg regnet med at hvis jeg ikke tålte høyden, ville jeg merke det straks jeg kom på utsiden av tårnet. Men det gikk fint. Jeg begynte å klatre oppover langs stegene som er laget på en av tårnsidene. Trinnene var smale, med så vidt plass til foten min, og det var ganske langt mellom dem. Da jeg kikket opp, så det skikkelig skummelt ut. Kula og korset kom imot meg, og jeg fikk følelsen av å falle bakover. Fort forsto jeg at det var skyene på himmelen som beveget seg, for jeg visste at spiret fra 1901 var stabilt.

Barna så faren i tårnet

Nede på bakken hadde Randulf sitt eget medbrakte publikum. De tre sønnene Ragnvald (11), Narve (9) og Karl (5) lå på gresset og så på at faren svevde mellom himmel og jord. Resten av familien, kona Kitt og minstegutten Børge, oppholdt seg intetanende bare noen hundre meter lenger unna, på E.C. Dahls stiftelse. Det var bare seks dager siden Børge hadde kommet til verden.

– Da jeg besøkte henne etterpå la jeg merke til at hun kunne sett meg i tårnet fra vinduet på rommet, forteller Randulf med et bredt smil. Det var nok like greit at hun ikke gjorde det.

Randulf hadde et belte rundt livet og et tau med ei løkke som han tredde inn på hvert trinn før han gikk videre. Det var sikringen. Men da han kom til kula var det slutt på trinnene.

– For å komme meg over kula grep jeg tak i lynavlederen. Jeg dro meg opp etter armene slik at jeg ble sittende oppå kula.

Lynavlederen er en kraftig kobberkabel som går helt fra korset på toppen og følger tårnet og katedralveggen helt ned i bakken.

– Og da var du helt uten sikring?

– Ja, akkurat da. Men det gikk greit.

Kirketjenerens høydepunkt

Randulf reiste seg opp og sto på kula. Hodet rakk et stykke opp på korset, som er det øverste punktet på katedralen. Kirketjeneren fjernet ledningene fra krigen, men fikk ikke bruk for messingpussemidlet Gloria han hadde med i lommen. Kula var laget av stål og kobber. Han tok seg tid til å nyte øyeblikket på byens tak.

– Utsikten var fabelaktig. Fantastisk å se Trondheim fra den vinkelen.

For å dokumentere stuntet, hadde han med seg et kamera og tok en spesiell selfie som viser skoen hans, tårnet og hele katedraltaket.

Men én ting var å komme seg opp, verre var det å skulle klatre ned forbi den 90 centimeter brede og glatte kula. Klatreturens kritiske punkt. Beina dinglet i løse lufta mens han hang etter armene, bare med grepet rundt lynavlederen som feste. Men han fikk fotfeste og klarte å holde fast.

Uventet filmstjerne

Tjark hadde kommet ned på bakken først og var kommet i snakk med en nederlandsk turist som hadde filmet hele klatreferden med et smalfilmkamera, da Randulf kom. Turisten var så imponert at han ga bort filmen til Randulf. Deler av filmen kan ses på adressa.no.

Randulf innrømmer at det var i overkant dristig å passere kula uten sikring, men ellers synes han det hele var forsvarlig. Ja, nesten, i alle fall.

– Jeg er glad for at jeg gjorde det. Selv synes jeg ikke det var dumdristig. Jeg ville aldri turt å klatre i fjell og stole på boltene som klatrerne bruker. Det var veldig moro å være tilbake på toppen igjen under restaureringen nå. I min alder foretrekker jeg stillas fremfor å klatre, sier 72-åringen.

Uvanlige hobbyer

Randulf Margido Skjærseth Larsen har flere talenter enn klatring. Som kirketjener slengte han seg rett som det var nedpå orgelkrakken og spilte både på Steinmeyer- og Wagnerorgelet. På privaten har han bygd åtte cembaloer.

Randulfs andre store hobby er mye farligere enn kirketårnklatring, mener han selv.

– Når livet går for mye i vante spor, må jeg ha en avveksling. Jeg er ikke noe språkmektig og har ikke reist mye. Derfor var det å tøye grensene litt da jeg første gang la ut på sykkeltur utenlands på egen hånd.

Sykkelturen han snakker om startet i Trondheim, og Randulf snudde ikke før han kom til Roma. Siden er det blitt mange og lange turer.

– Det viste seg at verden ikke var så stor og farlig som jeg hadde trodd. Nå har jeg syklet mange tusen kilometer med autovern på den ene siden og biltrafikk på den andre. Det har gått fint. Jeg har hatt mye flaks i livet.