I Adresseavisen den 27. mai 2015 har Tor Langbach skrevet en kronikk med tittel «Juryen bør ut av rettssalene». Langbach starter kronikken med - «... enkelte forsvarere stadig forsøker å piske liv i en død hest». Jeg er nok en av de forsvarerne som Langbach tenker på. Jeg forsøker imidlertid ikke å piske liv i en død hest, men å holde hesten på beina. Jeg er tilhenger av juryordningen, som har bestått siden 1887.

Jeg antar at jeg er meningsberettiget, da jeg har vært forsvarer i over 300 jurysaker (lagrettesaker).

Jeg er klar over jurysystemets svakheter, spesielt pga manglende begrunnelse for resultatet (nei eller ja med flere enn seks stemmer). Hvis tiltalte blir frifunnet kan jeg ikke se at dette er et stort problem. Dersom tiltalte blir dømt får man en begrunnelse, da fire av jurymedlemmene begrunner resultatet sammen med de tre fagdommerne.

Mitt hovedargument for å beholde juryen er at jurymedlemmene er minst like dyktige til å vurdere troverdighet som fagdommere. Høyesterett har i flere avgjørelser vist til «folk flest». Dette er spesielt viktig i sedelighetssaker der man ofte ikke har andre bevis enn partenes forklaringer. Dette blir da en troverdighetsvurdering. Ingen skal fortelle meg at jurister er flinkere til å vurdere troverdighet enn «folk flest». Dette kom tydelig frem i Bjugnsaken for 20 år siden. Lagmannen (den juridiske hoveddommeren) ga en rettsbelæring til juryen, der han nesten sa at hans mening var at tiltalte var skyldig. Hvis tiltalte hadde blitt dømt, ville han omtrent fått lovens strengeste straff for noe han ikke hadde begått. Heldigvis ble skyldspørsmålet avgjort av en jury, som frikjente tiltalte.

Jury benyttes bare i de mest alvorlige sakene. Her kunne man ha fått en begrensning, spesielt i narkotikasakene. I dag er det slik at en tiltalt har krav på jurybehandling, dersom tiltalte nekter skyld for over 50 gram amfetamin og ett kg hasj. Denne grensen kan med fordel heves til 500 gram amfetamin og ti kg hasj, eller enda mer.

Alternativet til jury er stor meddomsrett. I dag i bevissaker om skyld, tre juridiske dommere og fire meddommere. Et problem er her at juristene har finere stoler og har rettskappe, og alltid med hvit skjorte og slips eller hvit bluse. Meddommerne kommer nesten alltid i fritidsantrekk. Det skal være en sterk meddommer som tør opponere mot de juridiske dommerne i kappe. Dessuten et viktig punkt: De juridiske dommerne stiller spørsmål hele tiden, både til tiltalte og til fornærmede og vitner. Meddommerne har også rett til å stille spørsmål, men dette er mer en formalitet.

Jeg er enig med Langbach i at juryordningen passer dårlig i saker med sakkyndighet f.eks. innen tekniske områder. Juryen er allikevel like dyktig som juristene til å vurdere hva en psykiatrisk sakkyndig uttaler.

Konklusjon: La oss beholde juryordningen der tiltalte vurderes av likemenn, «folk flest». Hvis vi nå får en stor meddomsrett i stedet for jury, så må meddommerne bli i et større flertall enn i dag, og man må ta kappen av de juridiske dommerne.