I to dager har fylkestinget i Sør-Trøndelag holdt møte på Røros. Møtet var det siste i denne valgperioden. Derfor var det også avtakking av fylkestingsrepresentanter som ikke stiller til gjenvalg ved kommune- og fylkestingsvalget i september. Godordene satt ekstra løst. Representantene roste hverandre, på tvers av parti- og blokkgrenser.

Hvem fikk mest applaus ved festmiddagen? Uten tvil Ap-veteranen Olav Huseby. Han går av etter å ha sittet i fylkestinget i 36 år. - Aps gruppeleder er  fylkeskommunen, poengterte hans partifelle, fylkesordfører Tore O. Sandvik.

En annen avtroppende representant fikk like mye skryt: Rødts Ronny Kjelsberg. Han har bak seg to perioder i fylkestinget. Ofte har han stått helt alene i voteringer, siden han er alene for sitt parti. Han har likevel ikke vært redd for å fremme forslag, argumentere for dem og stå for sine standpunkt.

Selv om han ofte har stått alene, pekte fylkesordføreren på at Kjelsberg er viktig, selv om han representerer et fløyparti. – Du stiller alltid veldig godt forberedt og vi andre tvinges til å tenke godt gjennom argumentene våre, påpekte Sandvik. Rødt og Kjelsberg er i fylkestinget ingen trussel mot demokratiet, men er demokratiet. Også frontfiguren for det andre fløypartiet ble rause ord til del. Fremskrittspartiets førstekandidat, Morten Ellefsen, går av. Ifølge Sandvik har også han bidratt til å styrke vedtak og diskusjoner i fylkestinget.

Forskjellen i det norske politiske landskapet er ikke større enn at det er god plass for tverrpolitisk raushet. Dessverre foregår de gode, praktiske debatter med få ideologiske kjepphester, nesten i hemmelighet. Møtene er selvsagt åpne, slik de skal være. Men ingen bryr seg om fylkeskommunen i Sør-Trøndelag, slik det er i mange fylker. Til forskjell fra Nord-Trøndelag, der fylkeskommunen spiller en helt annen rolle. Heller ikke vi i media bryr oss. Kanskje det er derfor debattinnlegg i fylkestinget inneholder befriende lite person- og partimarkering? Fordi det som oftest ikke er noen der til å viderebringe "en hilsen hjem"?

Vi i media har nok litt av ansvaret for at fylkeskommunen går under radaren. Men det må bli en slags skylddeling. Dagens fylkeskommunene er en underlig samling av ansvar og oppgaver. Ja, videregående opplæring, fylkesveier og kollektivtrafikk er viktig, men disse oppgavene, pluss noe til, kan ikke forsvare et eget folkevalgt forvaltningsnivå. Stortinget har stemt ned regjeringen og har avgjort at et regionalt nivå skal bestå. Neste år blir det avgjort hva som skal bli innholdet. Selv om fylkestinget er en vakker oppvisning i folkestyre i praksis, må fylkeskommuner, eller regioner som de snart vil hete, fylles med mer innhold for at de skal forsvare en plass i stemmeavlukkene.

Det hjelper heller ikke at fylkespolitikerne jevnt over er fornøyd med seg selv, med sine kolleger og med administrasjon. Det er et godt utgangspunkt men gir ikke i seg selv noen eksistensberettigelse. Det rører på seg om fylkeskommuner/regioner på grunn av kommunereformen. Det har ikke utviklet seg slik regjeringen hadde tenkt. Den ville gjerne bli kvitt fylkeskommunene. Men Norge trenger regionnivå. Kanskje ikke Oslo, men selv Bergen og Trondheim trenger et nivå som har ansvar for helhet og regionale fellesoppgaver.

På fylkestingets siste dag gikk det som ofte har gjort. Kjelsberg fremmet forslag, og de fleste av dem fikk kun Rødt-representantens ene stemme. - Forslaget har fått én stemme. Er det ingen som vil være med som en siste gest, spurte fylkesordføreren. Det var det ikke. Men så, i en av fylkestingets aller siste saker, fikk Ronny Kjelsberg støtte og flertall. Kanskje fordi det var hans siste fylkestingsmøte? Eller fordi det rett og slett var et godt forslag, denne gangen om biblioteker?

Han vant en seier, men som regel har han stått alene. Det står igjen etter Ronny Kjelsberg i fylkespolitikken at det ikke bare er de store partiene som bærer demokratiet og folkestyret på sine skuldre.