En angrer bare på det en aldri fikk gjort, er det noe som heter. Det er neppe en sannhet som gjelder for byutvikling. Handlingene har konsekvenser i lang, lang tid. Byens mest utskjelte bygg, Gjensidigebygget på Nedre Elvehavn, er et eksempel på dette. I dag angrer de ansvarlige politikerne på at de tillot bygging.

Les også: Er trønderne klare for bylivet?

Kongresshotellet på Brattøra er et annet omstridt bygg. Det verste er ikke at hotellet etter manges oppfatning er stygt. Det er en smakssak. Da er det mye verre at det massive bygget ligger som en mur mot fjorden. Flotte signalbygg som Pirbadet, Rockheim og Tollboden havner helt i skyggen av Stordalens småvulgære «gulltann». Til Adresseavisen innrømmer Arbeiderpartiets gruppeleder Geir Waage at hotellet aldri skulle vært bygd.

Les også: Angrer på Stordalen-hotell

Eiendomsutvikler Ivar Koteng er en annen mann som har kommet på andre tanker. – Jeg er ikke stolt av det vi har bygd på Brattøra, uttalte han, og viste til at Brattøra er blitt en død bydel. Det skulle kanskje ikke mye fantasi til for å se at en bydel bestående av kontorbygg ikke vil være spesielt livlig etter kl. 16.00. Det er likevel befriende med folk som innrømmer feil. Ikke blir det mye utvikling i en by heller dersom ingen prøver og feiler. Det hadde ikke blitt mye av suksessen Nedre Elvehavn dersom ikke den uredde investoren Terje Roll Danielsen satset pengene sine for å gi Trondheim en ny bydel. Men det er nå engang lettere å kjefte enn å takke.

Det beste med feil som er begått, er at vi kan lære av dem. Det blir for lettvint å la politikere og utbyggere slippe unna med at de ikke visste hva de gjorde. Et viktig stikkord er å bruke ørene bedre. Kritikken mot flere av de omtalte prosjektene var skarp og tydelig lenge før spaden ble satt i jorda. Men motstemmene blir ofte avfeid som nostalgiske og næringsfiendtlige grinebitere. I Trondheim har Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet vært et trehodet troll som ofte har funnet sammen i utvikling av byen. Det er lett å la seg blende av signalbygg og glemme det viktigste: Hvordan fungerer dette for menneskene som skal bruke byen?

Les også: Brattøra er en fiasko som bydel

En årsak til dette er at byutvikling er vanskelig. Det krever mye av oss å forstå seg på plantegninger, kotehøyder og siktlinjer. Det er lett å la seg blende av fine, men virkelighetsfjerne prospekt (hvem har ikke gjort den feilen selv i jakten på drømmeleiligheten?). Både politikere, media og publikum har mye å vinne på mer kunnskap og innsikt, ikke minst tidlig i prosessene. Engasjementet og avisskriveriene kommer som regel først når bygget står der.

I debatter om byutvikling oppstår ofte skinnuenighet. Når politikerne drar sine visjoner, høres det nesten ut som alle ønsker det samme. I realiteten er det gjerne betydelige forskjeller, både i mål og virkemidler. Det kommer ikke fram når politikken drukner i tåkeprat og honnørord. Byen vår er tjent med at konfliktene kommer fram. Ikke minst må byutvikling diskuteres utenfor Rådhusets vegger. Innblanding fra fagmiljøer, akademikere, naboer og folk flest kan ikke alltid avfeies som nostalgisk surmuling. Det er ikke alltid slik at den store konstellasjonen på Rådhuset har alle svar.

På det området er ikke byen veldig forskjellig fra naturen. Den blir bedre og mer fargerik dersom vi lar de tusen blomster blomstre.

Les også: Endelig tilbake