Etter folkeavstemningen i 1994 har den norske EU-debatten forstummet helt. Her fra partilederdebatten før avstemming med Erik Solheim, Anne Enger Lahnstein og Gro Herlem Brundtland. Britene, derimot, fortsatte å krangle etter sin folkeavstemning i 1975. Det er nå tillyst en ny folkeavstemning om det britiske EU-medlemskapet. Men EU-striden kommer til å fortsette som før, også etter at folket har talt, mener artikkelforfatteren. Foto: Erik Johansen, NTB scanpix

Det er svært mye som forener norsk og britisk EU-motstand. Først og fremst den sterke motviljen EU-målet om å bringe folk og nasjoner sammen i «en stadig tettere union».

Men det er også store forskjeller mellom Norge, innenforlandet utenfor, og Storbritannia, utenforlandet innenfor. Den største forskjellen er selve EU-debatten, som i Norge har stått stille, stort sett med de samme argumenter, fremført av de samme politikerne og de samme partiene.

Det vil si: I de siste årene har det knapt vært noen EU-debatt i Norge, slik det naturlig er når man trives så godt utenfor. Motstanden mot norsk EU-medlemskap har vært oppe i over 80 prosent. I lange perioder har det vært et klart nei-flertall i alle partier.

Om nordmenn trives godt utenfor, så trives britene dårlig innenfor. Få briter har særlig godt å si om det som foregår i Brussel. Når de i meningsmålinger likevel sier at de er for fortsatt britisk EU-medlemskap, er det fordi de frykter konsekvensene av en utmeldelse. Det er også grunnen til at britene etter alt å dømme kommer til å si ja til EU ved den folkeavstemningen som statsminister David Cameron har lovet å holde innen utgangen av 2017.

Storbritannia har hittil bare hatt én folkeavstemning om EU, i 1975. Norge har hatt to, i 1972 og 1994. I 1972 vant neisiden med 53,5, mot 46,5 prosent av stemmene. I 1994 var nei-flertallet krympet til 52,2, mot 47,8 prosent ja.

Folket ble ikke spurt til råds da Edward Heaths konservative regjering tok Storbritannia inn i EU i 1973. Men Labour-statsminister Harold Wilson reforhandlet medlemskapsbetingelsene og la resultatet fram for folket i 1975. 67,2 prosent sa ja til fortsatt medlemskap.

Men om EU-debatten i Norge har stått stille, og er blitt ført – eller ikke ført – av de samme politikerne eller deres kloninger, har det vært enorme endringer i den britiske debatten. Statsminister Wilson og hans Labour var først imot, så litt for, så imot – og til slutt for. Senere Labour-regjeringer har stort sett levd godt med medlemskapet.

Det var altså De konservative som førte Storbritannia inn i EU, men ved hjelp av en gruppe EU-tilhengere i Labour, som oppveide de 41 konservative som sa nei til EU-medlemskap. Ved folkeavstemningen i 1975 var De konservative, inklusive Margaret Thatcher, fortsatt tilhengere av EU. Men så kom skiftet. Partiet og dets ledere ble mer og mer EU-skeptiske og EU-fiendtlige.

Thatchers transportminister Nicholas Ridley gikk aller lengst, så langt at han måtte gå av, da han i et intervju sa at det var lettere å ha med tyskerne å gjøre under krigen: «Da kunne vi i hvert fall grave skyttergraver for å beskytte oss».

Thatcher selv ble også mer og mer EU-fiendtlig. Det gikk så langt at tidligere utenriks-, finans- og visestatsminister Sir Geoffrey Howe heiste opprørsfanen og anklaget statsministeren for å tro at «kontinentet formelig koker av ondsinnede mennesker som vil utslette demokratiet, ødelegge vår nasjonale identitet og føre oss inn i et Europas forente stater».

Det fins fortsatt ivrige EU-tilhengere i det konservative parti, men de er blitt stadig færre og stadig tausere. Den konservative pressen, som i 1975 var for EU, er nå sterkt imot. Også den mest kjente av fremtidens menn, Londons populære borgermester Boris Johnson, og den nye utenriksministeren, Philip Hammond, har uttrykt sterk EU-motstand.

Men det vil nok endre seg. Johnson vil rette seg etter folkemeningen, og Hammond er i ferd med å bli «omskolert» av UDs embetsmenn, som er livredd for at Storbritannia skal forlate EU, et paradis for diplomater og embetsmenn.

Statsminister David Cameron kommer til å anbefale fortsatt EU-medlemskap når han har reforhandlet seg ferdig, og det selv om forhandlingsresultatet ikke blir så mye å skryte av. Til slutt kommer det britiske folk til å gi sin velsignelse, med en noe mindre ja-prosent enn i 1975, mens ca. femti konservative parlamentarikere kommer til å si nei uansett.

Et nytt ja vil roe gemyttene, men bare for en stund. For den britiske EU-krangelen vil fortsette. Nesten som før. Storbritannia blir aldri innenforlandet innenfor.

kokkvold@online.no