De fleste politikerne i bygningsrådet har nå blitt enige om at Gjensidigebygget på Solsiden aldri burde ha blitt reist. Mange av de samme sier også offentlig at Petter Stordalens kongresshotell på Brattøra ikke burde vært der. Noen mener at P-Hotels ved Jernbanestasjonen aldri skulle ha blitt bygd og det samme antydes om Sparebank 1s nybygg i Søndre gate.
De aktuelle politikerne hevder at tegningene og modellene av prosjektene ikke klarte å tydeliggjøre hvor brede, høye, eller ganske enkelt hvor dårlig de omtalte byggene passet inn i sine omgivelser. Disse ytringene kommer ikke fra de av bygningsrådets medlemmer som stemte imot disse utbyggingsprosjektene, men fra dem som stemte og argumenterte ivrigst for.
Det verste er kanskje at de samme som klager over at de ikke forsto hvor store de aktuelle bygningene ble, er de samme som argumenterer hardest for å liberalisere byggehøyder og arealutnyttelse i sentrum.
En økende tendens er også at bygningsrådet gir signaler til utbyggerne om at de kan omgå alle gjeldende planer, og med det alle faglige råd, og overlate vurderingene til den enkelte politikers skjønn i bygningsrådet. De samme politikerne som de siste ukene gikk ut i avisene og hevdet at de ikke skjønner forholdet mellom planer og virkelighet.
Sentrumsutviklingen er i ferd med å reduseres til et samarbeid mellom en håndfull utbyggere og noen folkevalgte som gang etter gang fatter vedtak mot bedre vitende. Den faglige kvalitetssikringen som skal sørge for at de bygningene som reises er til å leve med for menneskene i byen, svekkes mer og mer. Politikerne går ut i media og innrømmer det selv. Er dette en utvikling som befolkningen er tjent med?
Bakklandsaktivisten og ildsjelen Bjørn Eklo satte i forrige uke navn på den praksisen som håndheves av bygningsrådet. «Trondheim er en kinderegg-kommune. To nei og så en ja».
Moralen er enkel: Vi vet at Powerhouse på Brattøra kommer fordi det har blitt søkt om å bygge det. Det skal åpenbart ikke mer til i Trondheim for tiden. Og Powerhouse er enda større enn de bygningene som i de siste dagene har blitt beskrevet som for store, av dem som vedtok dem i bygningsrådet. Vil de samme politikerne nå følge sitt vante mønster ved å vedta Powerhouse og spille rystet over resultatet etterpå?
Hvem styrer egentlig byutviklingen i Trondheim? Ingen lobber hardere og med større intensitet mot bystyrets medlemmer enn utbyggerstanden og deres interesseorganisasjoner. Det denne gruppen skal ha som sitt hovedfokus, er å drive sine selskaper med høyest mulig overskudd. Med bakgrunn i dette har de klart å etablere en forestilling blant flertallet i bystyret om at den eneste oppskriften på suksess for sentrum er høye tomtepriser og høyest mulig leie.
Interessant nok er det nettopp de høye leieprisene som driver nisjeforretning etter nisjeforretning ut av sine gamle lokaler og ut av tiden. De høye tomteprisene og utsiktene til å kunne forhandle opp byggehøydene er også den viktigste årsaken til at historiske bygninger i vårt sentrum forfaller. Det er opp til politikerne å vurdere når utviklernes modeller er gode for, eller går på tvers av, fellesskapets interesser. Noen av byens mest fremtredende politikere har nå innrømt at de ikke klarer denne balansegangen i utbyggingssaker.
Gode ledere søker råd fra dem som vet mer enn dem selv når de skal ta beslutninger om saker de ikke kan. Hvor søker de som vedtar byutviklingen for Trondheim sine råd? Var utspillene om uheldige utbyggingssaker bare enda flere krokodilletårer eller faktisk selvransakelse? Følg med på bystyrets behandling av de neste utbyggings- og rivningssakene, og svaret vil trolig åpenbare seg.
Stay tuned!