Det er en sterk tradisjon i gresk politikk for å løpe fra ansvar. Statsminister Alexis Tsipras og hans regjering fulgte denne tvilsomme tradisjonen da de forlot forhandlingsbordet i Brussel og i helgen fikk nasjonalforsamlingens støtte for en folkeavstemning. Annet var kanskje ikke å vente av en statsminister som gikk til valg på at Hellas ikke må akseptere enda flere krav fra kreditorene om innstramminger og kostnadskutt.
Men hva sier de greske velgerne ja til hvis de stemmer nei? Å forlate EU? Å gå ut av eurosonen? En nasjonal valuta som ikke er verdt papiret det er trykket på? Å tro at landet greier seg på egen hånd? Økte inntekter og reduserte utgifter kan ikke vedtas ved folkeavstemning. Det er grunnleggende sett de to eneste tingene som kan få Hellas ut av en kronisk krise, som skaper enda flere fattige og gjør situasjonen enda mer håpløs for dem som allerede har store problemer.
Les flere kommentarer fra Gunnar Okstad her
Et nei forandrer ingen av Hellas' problemer: Et ineffektivt byråkrati, korrupsjon, skatteinnkreving som ikke fungerer, utgifter som kronisk er større enn inntektene og lav produktivitet. Hvis en lånekunde ikke greier å betjene gjelden sin, er det ikke et urimelig krav at banken krever adferdsendring og kostnadskutt. Et nei vil bare være mer av det som har ført Hellas utfor stupet. Når statsministeren mener lånetroikaens krav er «forsøk på å nedverdige et helt folk», mener han enten at Hellas ikke kan sammenlignes med andre gjeldsofre, eller så har ikke realitetene sunket inn hos landets fremste politiker.
Det er også en viss mulighet for at statsministerens retorikk og vedtaket om folkeavstemning er en del av forhandlingsspillet. Etter at de greske forhandlerne reise seg og gikk, pågår det ikke lenger forhandlinger mellom Hellas og kreditortroikaen. Det er derfor ikke godt å si hva velgerne egentlig er invitert til å stemme over. Hvis det mot alle odds skulle bli et ja, er det godt mulig at EU og de andre kreditorene vil være rause med grekerne og legge på bordet det tilbudet som ikke lenger finnes.
Skjebnen for Hellas og gresk økonomi spiller ikke lenger noen rolle for resten av Europa. Grekerne kan derfor ikke lenger spille på det kortet. Det eneste de nå har igjen av forhandlingstaktikk er å henstille til andre europeeres gode vilje og sosiale sinnelag. Men andre kan ikke løse grekernes problemer, bare mildne symptomene på et land som er i ferd med å rakne. Andre kan låne dem penger, men grekerne må selv løse problemene.
Da må de snart innse at roten til det greske problem ikke ligger i Brussel eller Berlin, men i Hellas.