Jeg er ikke spesielt opptatt av klær. Jeg går rundt i en utslitt ytterjakke som er to nummer for stor og har arva skoene mine av mormor. Jeg eier knapt en eneste pyntegjenstand, og det tok fire år fra jeg flyttet inn til jeg fikk gardiner på stua.
Til gjengjeld har jeg tre presskanner, en kaffemaskin, en moccamaster, en kaffekvern og en aeropressbrygger. Så det er bare å komme på kaffe.
Jeg har også verdens beste tynnlemse fra Tolga, godt smør og ferskt brød. Jeg har røkt skinke, rørosmajones og soltørkede cherrytomater. Og jeg har bringebærsorbet fra Gangstad i fryseren, om det skulle slumpe til å bli sol, og vi tar den kaffekoppen i hagen.
Det er så forskjellig hva som får oss mennesker til å tenne. For noen er det shopping og interiør, andre får rusen sin av trening, men for meg er det, som du kanskje har skjønt, mat. Jeg tenker på mat oftere enn jeg tenker på barna mine, og jeg tenker på barna mine rimelig ofte, bare så det er sagt.
«Hva er det beste du vet», spør den eldste datteren min meg med jevne mellomrom. Og jeg svarer: «Det beste jeg vet er sushi. Og fårikål. Og krabbe med avokado og hvitvin. Eller, jeg ombestemmer meg. Det beste jeg vet er valnøttbrød med klissete, skarp blåmuggost og søtt fikensyltetøy, eller fersk selvfiska sei på flatbrød med ekte smør. Men hvis du mener det aller beste jeg har smakt noen gang, så tror jeg det må være ravioli med smør og salvie som jeg fikk servert på en restaurant i Siena i Italia, og som jeg desperat har prøvd å gjenskape flere ganger uten hell. Er forresten desserter inkludert? I så fall er det beste jeg vet helt klart jordbærterte med pistasjnøtter fra Lunds Konditori på Kyrksæterøra. Eller kavring med surmelk og sukker, finnes det egentlig noe bedre en lys sommermorgen?»
Innen jeg kommer så langt, har datteren min som regel mistet interessen, men jeg drømmer videre. Om den grønne karrien jeg fikk servert i Camden for mange år siden og om pistasjkrem fra Oliviers som er så god at jeg har begynt med selvpålagt rasjonering. Jeg tenker på nybakt brød med brunost og lukten av nykvernet kaffe om morgenen, og på sursøtsterk Tom Yum-suppe og crispy duck. Og jeg tenker at jeg er takknemlig for at jeg har en pappa som tidlig lærte meg å elske stinkende oster og en mamma som lærte meg at kun smør er smør og at det meste smaker bedre med en liten skvett fløte. Og jeg er takknemlig for at jeg har lært at verdien av god mat er noe helt annet enn det tallet som står på prislappen.
Noen vil kanskje kalle det snobberi, men det er jeg ikke med på. Er du opptatt av mat, er du ofte lett å glede og liker som oftest også å glede andre med hobbyen din. Det handler nemlig ikke om de dyreste råvarene, men om å være nysgjerrig og å kunne gi seg over og la seg begeistre av små kulinariske gleder hver eneste dag, året rundt. Det handler om å sette pris på bondens arbeid, på fagkunnskapen hos dem som foredler råvarene, på godt håndverk og ikke minst på tryggheten i å vite hvor maten kommer fra og hvordan den er produsert.
Så når Mathallen nå åpner dørene i Trondheim, skal jeg stå skrubbsulten langt fremme i køen. For, som Adressa-kommentator Tone Sofie Aglen nylig påpekte, hvis vi ikke nå kjenner vår besøkelsestid, kan vi trønderske matvrak bare ha det så godt. Ok, hun skrev kanskje ikke akkurat det, men poenget er det samme. Flere har prøvd seg i mindre skala tidligere og gitt tapt. Det er for galt i en region som ligger i norgestoppen når det gjelder produksjon av kvalitetsmat og som har produsert et solid antall mesterkokker og gode restauranter.
Så når Mathallen nå sier vær så god, er det bare å svare takk. Takk for maten.
PS: Jeg glemte rakfisk. Svigerfars egenproduserte rakfisk med rødløk, rødbeter og rømme er det beste jeg vet. Med en liten øl og akevitt til. Sånn, da er jeg forsynt.