Oslo: Det var kanskje ikke en helt vanlig dag på jobben for statsminister Erna Solberg (H) tirsdag. Høyesterett skulle feire at det var nøyaktig 200 år siden første dom ble avsagt, og det ble feiret både med høytidelig seremoni i rettens plenumssal og med mottakelse på Akershus slott. Noen timer senere var det møte med USAs tidligere president Bill Clinton for samtaler om helse, klima og energi i den fasjonable statsminister- boligen bak Slottet.

Men det startet på singel og sand, med vernesko, hjelm og gul vest med refleksstriper. Arenaen var en halvferdig skole som garantert blir fin. Den ligger i Nydalen, et steinkast eller to fra hotellet der de blåblå sikret seg politisk husfred med sentrumspartiene. Det er en statsminister med begge beina på bakken som jovialt møter fremmedarbeidere fra Baltikum. De synes det er stas, men kan åpenbart styre sin begeistring for å fylle ut skjemaet politimannen i stats- ministerens følge har med seg.

Les flere kommentarer fra Harry B.A. Strand her

Det var en politisk markering for ryddige arbeidsforhold og behovet for arbeidstilsyn. Skolebygget var neppe tilfeldig valgt, heller ikke arbeiderne som måtte stå til rette for sin identitet, og svare for at de betalte skatt. Betongtrappene opp gjennom skolebygget var pent dekket med hvite og gule filtduker. En skarp kontrast til de røde løperne som var rullet ut før Høyesterett satte ny dagsorden, med kongelig hornmusikk ute og høytidelig seremoni inne i selveste storstua – altså der endelig dom faller.

Høyesterett er i særklasse opphøyet, og dommerne satt under seremonien i går som om de var småkonger på hver sin taburett. Kong Harald, statsministeren og stortingspresidenten satt pent plassert nede i salen, men ingen av dem var altså domfelt. Alle som fikk ordet, skrøt hemningsløst av Høyesteretts utvikling siste tiårene. Harmonien mellom statsmakten kan knapt ha vært større. Det til tross for at rettsliggjøringen av norsk politikk er blitt dramatisk

større enn for bare få år siden.

Høyesteretts makt er blitt betydelig styrket som følge av internasjonale bestemmelser, på bekostning av Stortinget, den lovgivende makt nasjonalt. Det er ikke åpenbart negativt, men kan bli et demokratisk problem her hjemme. Konge, storting og regjering synes å leve godt med dagens tilstand, der retten overtar stadig mer av ansvaret fra politikken. Den absolutt fremste nyutviklingen innen vår høyeste domstol er graden av overstyring av politikken. Utviklingen er naturlig fordi lovgiverne på Stortinget systematisk har latt justisen styre, der politikken før fikk råde. Politikerne har bevisst frasagt seg makt.

Som 200-års jubilant er Høyesterett mer høyreist enn noensinne. Det er en diskré maktutøvelse den knapt vil vedkjennes. Høyesteretts- dommer Ingse Stabel har beskrevet rettens rolle slik: Prinsipiell, ja, men politisk, nei. Lovgivers vilje, ja, men egen vilje, nei. Det er en glitrende formulert, men fanger ikke opp at Høyesterett har flyttet norsk politikk og demokrati gjentatte ganger. Både til beste for folk flest, og for å bygge et bedre demokrati, med menneskerettighetene som en overordnet grunnpilar.

Høyesterett møtes ikke med vernesko og hjelm.

Heller ikke Bill Clinton.

Statsminister Erna Solberg møtte tidligere president i USA, Bill Clinton, i statsministerboligen for samtaler om global helse, klima og energi. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix
Statsminister Erna Solberg og arbeidsminister Robert Eriksson følger med på en arbeider under et varslet tilsyn på byggeplassen for Fernanda Nissens skole i bydel Sagene tirsdag morgen. Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix