Fra dag til dag er det ikke så lett å se et mønster i det regjeringen foretar seg. Men det finnes en klar plan, og man trenger ikke akkurat å være et analytisk geni for å gjenkjenne den. Gjennom den er regjeringen godt i gang med å endre Norge. Plan Blå består av store og irreversible «reformer» og hundrevis av små endringer.
Regjeringen vil gjøre arbeidsmiljøloven hardere for arbeidstakere og mykere for bedriftseiere. Den har fjernet arveavgiften og redusert formuesskatten. Den vil gi oss valget mellom offentlige og private sykehus. Den har endret privatskoleloven og åpnet opp for private yrkesskoler. Den vil delprivatisere og konkurranseutsette NSB, i likhet med de fleste andre offentlige virksomheter. Den vil la internasjonale konserner, ofte med adresse i skatteparadiser, overta mest mulig av «velferdsindustrien».
Regjeringen selger seg ned i eller ut av offentlige virksomheter som Mesta, SAS, Telenor, Baneservice, Cermaq og det statlige eiendomsselskapet Entra. Den ønsker å privatisere enorme områder som eies av Statskog, selv om det ikke gikk i første omgang.
Regjeringen har flyttet iskanten nordover, for at oljeselskapene skal få bore etter olje, slik at iskanten flytter seg enda lenger mot nord. Den jobber for å gi oljeindustrien tilgang til Lofoten, Vesterålen og Senja. Den lar små papirselskaper fylle vakre og fiskerike fjorder med gruveslam.
Butikkene skal søndagsåpnes, enda alle meningsmålinger viser at folk ikke ønsker dette. Statsminister Solberg mener vi over tid kommer til å venne oss til endringen. Og det har hun selvsagt rett i.
Regjeringen ønsker å signere internasjonale avtaler som lar private konserner og investorer saksøke Norge, om framtidige norske regjeringer skulle finne på å innføre lover for å beskytte miljø, folkehelse, arbeidsrettigheter og nasjonale interesser. Den vil med andre ord gjøre det ulovlig å bedrive en politikk som ikke er markedsliberalistisk.
Vi kommer nok til å venne oss til det.
Det godt gjøres å ikke se på mønsteret: Regjeringen arbeider konsekvent for en politikk som skal tjene investorer og konserner.
Regjeringen jobber på spreng med den såkalte «kommunereformen», enda den har store problemer med å dokumentere gevinstene. Grunnen er at NHO drømmer om at flere hundre NHO-medlemmer skal tjene store penger på reformen. I dag er mange kommuner så små at velferdskonsernene ikke har business.
Alt regjeringen foretar seg er rettet inn mot å tjene konsernene og investorene. Staten, det vil si våre skattepenger og felles ressurser, skal være deres melkeku. Apropos, landbrukspolitikken skal naturligvis også «reformeres», og åpnes opp for subsidiekåte private investorer. Og fiskeriminister Aspaker arbeider med en ekstrem liberalisering av norsk fiskeripolitikk.
Ap blir ofte, av gode grunner, kritisert for å være for nær LO. Ap under Stoltenberg gnikket seg så nært inntil Høyre, at Høyre måtte gå lenger til høyre, bare for å få pusterom.
Koblingene mellom Høyre og NHO er utvilsomt minst like sterke som de mellom Ap og LO.
Regjeringen har nøyaktig samme agenda som NHO. Men det er jo vi som har valgt regjeringen, ikke NHO. Og våre interesser og NHOs er, for å si det forsiktig, ikke alltid og av prinsipp identiske. Så hvorfor handler regjeringen konsekvent på vegne av noen få tusen mennesker som eier bedrifter og konserner?
Sist Høyre satt i regjering, var partiet ganske moderat. Nå bedriver den en massiv omforming av Norge. Selv Aftenposten har lagt merke til dette.
Jeg er ikke sosialist, bare en av mange som ikke liker tanken på å bli lurt, ved at investorer overtar nasjonale verdier, og ordner seg slik skattepengene mine går til dem. Det føles snikete, ja tjuvaktig.
Hele utviklingen bunner i at NHO-Høyre har omfavnet utopiske ideer rundt markedet, og med religiøs iver forsøker å innføre disse på alle samfunnsområder.
Jeg er konservativ i forhold til dem.
La oss følge den blåblå regjeringens logikk til enden. Private gjør alltid den beste jobben. Hvorfor ikke legge politikken ut på anbud, slik at ulike kapitalinteresser fikk mer innflytelse? Da ville man fått en mer åpen og rettferdig kamp. Vi som fellesskap kunne for eksempel fått sjansen til å konkurrere med konsernene, for vi har egentlig langt større ressurser enn dem. Slik det er nå beskyttes ikke våre felles interesser.