Pilene på golvet som viser vei er belyst med egne spoter. Forbi kjøkkenskap og sofaer, mot golvlamper, skyvdørsgarderober og håndklær. På tralla henger tre fulle bærenett i gult som stadig truer med å velte over på finnmarkinger i kakishorts og tenksomme hemnværinger som subber mot kjøreretningen.

Jeg er på bortebane i mitt eget nabolag.

Lysår unna dovne feriebølger og varm sand, iskald hvitvin og lange lesestunder på leid solseng. Og ti mil fra hytta ved Stjørnfjorden, som bød på svale dukkerter fra båten i fjor sommer. Strandpromenade i sol er erstattet av innendørsvandring på Ikea i gråvær i juli. Det blir ikke helt det samme.

Det er ei stund siden jeg var i denne surrealistiske verdenen, en gigantisk labyrint av et kjøpesenter. Et sted jeg innrømmer å ha prøvd å unngå. En forunderlig miks av kaotisk mylder og rasjonell orden, der hovedpulsåren stadig skifter retning i nitti graders vinkler. Jeg prøver å orientere meg mot nord og sør der vi går, men må gi opp. Ikea er en imponerende handlemaskin, et rasjonelt samlebånd der individets frihetstrang møter svenske systematikk. Følg piler, noter hyllekoder og sjekk varenummer. Selvplukk og gjennomtenkt effektivitet.

Gro snakket om at alt henger sammen med alt, Ikea-gründeren Ingvar Kamprad fra landsbygda i Småland praktiserer det. Logistikk i verdensklasse, fra bruksanvisninger til hengerutlån og full bytterett.

Ikea er damenes arena. Her trekker geskjeftige alfahunner med seg hannene sine, opptil flere av dem med fraværende blikk og hendene trygt festet i handlevogna. De sier lite, men uttrykker mye. Jeg ser lidende Pondus-reflekser hos flere artsfrender. Snev av gardinkoma og kjøkkenvegring, blandet med innendørs pollenallergi. Unge par går arm i arm, med tilnærmet samme iver og glød. Kanskje for å finne rimelige møbler til sin første leilighet sammen. Om ikke kjærlighet gjør blind, gir den en naiv optimisme.

Straks familiene omfatter barn i ulik alder, tar mor kommandoen. Jeg ser en sammensunket pappa forsvinne inn i mobiltelefonen sin, mens de to guttene hans slår hverandre i hodet med fargerike puter de har funnet i en sofa. Handleflokkens leder er borte et øyeblikk, hun er på leting etter noe i en annen avdeling.

– Du blir god til det du øver på, sier jeg til meg selv. Det er fjerde gang denne uka jeg er her, så det bør begynne å hjelpe.

Flatpakker er i grunnen logiske i hele sitt vesen. Instruksjoner på uforståelig språk er erstattet med tydelige tegninger og riktig antall skruer i posen. Resten handler om tålmodighet og riktig verktøy.

Garderobeskap og bokhyller er ikke akkurat rakettforskning. Dessuten er svensker et rasjonelt folkeslag. Monteringsprosedyrene sitter raskt i fingrene.

Like fullt er jeg blant dem som kjenner at entusiasmen mangler. Å skru møbler er like spennende som å måke snø eller beise værveggen. Det handler om å bli ferdig, få et resultat, gjøre familien fornøyd. Prosessen gir ingen glede i seg selv, knapt noen opplevelse av mestring. Jeg skulle mye heller ha skrevet på noe, lest, sett fotball eller vært i marka.

Clas Ohlson og Biltema har ingen pirrende effekt på slike som meg. Motorsag og vedarbeid er plussaktiviteter, men det stopper der. Kollegers bilprat og diskusjon rundt skismurning interesserer null og niks.

Du blir god på det du øver på. Men skal du bli virkelig god til noe, må det ligge en interesse i bunnen. Et anslag til lidenskap, en entusiasme for selve prosessen.

Det er kanskje derfor jeg fortsatt bare er sånn middels god til å få på plass møbler i heimen. Og fortsatt bruker skrutrekker i stedet for drill, selv etter en sommer full av flatpakker.

Jeg mangler åpenbart et eller annet gen. Heldigvis er jeg ikke den eneste.