Når en setter seg ned i amfiet på Stiklestad og bivåner lysmester Eivind Myrens magiske fargespill i trærne, er det som det er kun dager siden forrige gang vi satt der for et år siden, og samtidig som om tiden har stått stille i nesten tusen år.
Vi vet hva vi ha har i vente, men likevel ikke. Spelet er variasjoner rundt et tema vi kjenner (nesten litt for) godt. Teksten, musikken, rammen, historien er den samme, men de fleste aktørene i sentrale roller er skiftet ut, og nye grep er tatt. Så er sporten å diskutere hvor vellykkede disse endringer er.
En kan se forandringene i detaljene, allerede ved en myldrende åpningsscene som er både enda villere og enda strammere, enda mer nitid koreografert enn i fjor. En kan se dem i de virkelig sentrale grepene.
Grima, som sammen med Gamal-Jostein er den sterkeste representanten for den gamle tids visdom, er en dramatisk endret rollefigur. Camilla Spidsøe er kanskje landets fremste danser. Med henne som Grima omdefineres ikke bare denne rollen, men hele spelet. For undertegnede faller mye på plass nettopp ved energiinnsprøytingen, moderniteten og abstraheringen som ligger i denne fornyelsen. Det blir mer balanse i regnskapet.
Den noe gammelmodige i musikken blir kulere når den kobles til moderne grep (selv om det fortsatt er mye messing). Det komplekse i overgangen til kristendom blir tydeligere når kraften og gleden i den «hedenske kulturen» fremvises så tydelig som i denne oppsetningen. Det tekstlig beste i stykket (som Gamal-Josteins monologer) blir enda bedre når det får sin kontrast i ekspressivt fysisk teater.
Ja, det er stas i spelamfiet i år. Og det selv om mye jobbet mot ensemblet på generalprøven, som denne anmeldelsen er basert på. Den nye-gamle kongen (fjorårets Pål Christian Eggen) hadde bare hatt et par prøver med årets ensemble etter sitt reserveinnhopp, stykkets andre hovedrolleinnehaver Charlotte Frogner hadde «knapt stemme», og regnet pøste kontinuerlig ned. Men det var energi og fremdrift fra første sekund. Alltid noe å feste øyet på, alltid noe å tygge på.
Charlotte Frogner eier allerede Gudrun-rollen, selv om vi gjerne også skulle sett henne når hun trykker ordentlig til i sangnumrene. Stykkets andre sanger Kjetil Støa, Tormod Kolbrunarskald, var på topp allerede under generalprøven. Pål Christian Eggen har ikke glemt kongeautoriteten fra i fjor, ingen nedtur å ha ham i tittelrollen. I et mylder av nye fjes er det godt å ha ankeret Ståle Bjørnhaug på plass som Gamal-Jostein.
En kan mene mye om at Spelet fremstiller Olav Digre som Frans av Assisi, mens han kanskje var mer av en Djengis Khan. Som stykke fungerer Spelet først når det anskueliggjør det politiske og verdimessige paradigmeskiftet innføringen kristendommen innebar. Fra et rettssystem basert på blodhevn og et samfunn der det ikke var plass til de svake, til moderne humanisme.
Marit Moum Aune bruker utburden mer aktivt enn tidligere. Gudruns problemer skyldes traumer etter at hennes svake baby-lillesøster ble etterlatt av sin mor. Scenen der kong Olav først dømmer, så frelser familien på Sel for mor Gudrids synd, er sterkt teater og oppsetningens nøkkelscene.
I fjor reagerte jeg negativt på at Gamal-Jostein får tilbake synet. Det er ikke gjort store endringer, men i år gir epilogen mening. Vi forlater Gamal-Jostein og Grima når de drar ned i dalen for å bevitne slagstedet og den døde kongen.
Gamal-Jostein var blind, men nå kan han se. Metaforen trer tydeligere frem. En ny tid er i emning. De to sterkeste tradisjonsbærerne blir de første pilegrimene.
Anmeldt av OLE JACOB HOEL
