Men det var ikke den dramatiske slutten på hennes liv som fanget min oppmerksomhet. Det var beskrivelsen av hennes barndom i Balsfjord. Den lød slik: «Hennes mor ble tidlig enke og den store gården kunne ikke drives uten en mann. De små søstrene ble plassert på barnehjem, og moren flyttet hjem til Vannøya for å arbeide og forsørge familien. Mormor og barna flyttet inn i et rom i et naust.»

Beskrivelsen av Leiknys barneår er som tatt ut av romanen «De usynlige» av Roy Jacobsen. Inspirert av nekrologen i Aftenposten har jeg i sommer lest denne boka. Den handler om den harde livet på ei lita øy på Helgelandskysten på 1920-tallet, altså litt før Leikny ble født. Det var en kystbefolkning med en kort og konsis innstilling til livet: overlevelse, styrke og tilpasningsdyktighet.

Hovedpersonen i boka er Ingrid. Ei lita jente som må lære alt, kvinnefolkarbeid og mannfolkarbeid. Den fåtallige familien på Barrøya må berge seg med det de har. De kan aldri gi opp. Når naustet blir tatt av stormen for tredje vinteren på rad, går de i gang med bygge et nytt. En overlevelsesevne som det er vanskelig å få øye på norsk hverdagsliv i dag. Det er tankevekkende å lese denne historien, - i en tid hvor vi knapt tåler vanlig mat, lider av alt mulig, er traumatiserte og krenket.

En annen side ved livet på Barrøya var evnen til å ta livet som det kom. Når den litt intellektuelt reduserte Barbro blir gravid med en omreisende svenske; ja, da er det bare å imot ungen og gjøre det beste ut av det.

Selv når rikmannsbarna blir forlatt og står på bar bakke, får skjebnen rå og de får vokse opp på øya. Riktignok var de munner å mette, men de var også arbeidskraft. Og når alt går galt med de voksne og ungene tilslutt må klare seg selv, er det realitetsorientering og pågangsmot som redder dem.

Jeg var erstatningslærer på Mausundvær i min ungdom. Det var lenge etter at moderniteten hadde overtatt, men jeg kan huske gamle folk snakke om barn som, akkurat som Leikny og ungene i boka, måtte flytte, plasseres bort eller «han vokste opp på en annen øy.»

Roy Jacobsen har tilknytning til Dønna , men Barrøy er en fiktiv øy. Den kunne vært i Froan, ved Vega eller Vikna. Forfatteren har gjort et grundig arbeid med å sette seg inn i arbeidsteknikkene som ble brukt. Eksempelvis å bygge ærfuglhus og så høste duna, deretter å rense den på ei dunharpe. Eller å skjære torv og stable den i sirkelrunde tårn med god lufting, slik at torva blir tørr og fin som brensel om vinteren.

Boka er en hyllest til kystproletariatet. – Det fantes tusenvis av slike øyer på norskekysten. I dag er det ingen. De fortjener å bli sett, sier forfatteren.

Et spørsmål som har vært reist mange ganger, stiger med styrke fram fra boksidene; hvorfor er ikke kystkulturen mer fremtredende i Norge? Hvordan fikk rosemaling, stakker, stabbur og felespill hegemoniet på det vi kaller folkekultur?

–Det er og blir et mysterium at vi ikke anerkjenner at det er havet vi har levd av,sier Roy Jacobsen.

Avisa Nordland skrev om dette i forbindelse med Grunnlovsjubileet i fjor. I materialet som ble laget til jubileet slåes det fast at Norge i 1814 var et land av bønder. Nei, protesterte avisa, det var et land av fiskere og bønder. Vi hadde en stor kystbefolkning som levde av det de kunne få fra havet og av jordstykkene mellom knausene.

Avisa etterlyste også innslag av kystkultur på Norsk Folkemuseum på Bygdøy. Hvor er Nordlandshuset, rorbua og fiskehjellene? spurte avisa. Museet svarte at det ikke var naturlig med fiskehjeller i skogen på Bygdøy. Det kan så være, men stavkirken og tømmertunet var heller aldri naturlig hjemmehørende på halvøya i Oslofjorden.

Det er laget handlingsplaner for bevaring av kystkulturen, det bevilges penger og det er mer oppmerksomhet rundt den enn før, og godt er det.

Det gikk bra med ho Leikny. Hun fikk utdannelse og var med på å bygge landet.

Jeg tror vi har godt av å tenke over hvordan livet var på steder som Barrøya. Det er ikke så lenge siden. Bare en tidsperiode som et langt menneskeliv har gått, siden kysten var befolket av «de usynlige» som overlevde i et beinhardt slit og de verste utfordringer.

De måtte livnære seg med det de hadde. Potet og kokt sei, melk og brød. Det var sannelig bra de ikke var laktoseintolerante og glutensensitive.