Sjarmbomben «En medtsåmmårnatts drøm» etablerte Rabarbrateateret i manges bevissthet.

Etter et nyskrevet stykke i fjor er bakklandsgjengen tilbake til suksessformelen: Shakespeare ypperlig gjendiktet til Sparbu-dialekt av Hans-Magnus Ystgaard, i Øyvind Brandtzægs regi, Erlend Jentofts musikk og med de fleste publikumsfavorittene i teatermiljøet på plass i den overgrodde bakgården.

«Som di liker det» er ikke helt på nivå med den struttende og smittende energien «En medtsåmmårnatts drøm». Det skal litt mer til å henge med, i første akt kan det tidvis være en utfordring å trenge gjennom Sparbu-dialekten og bli engasjert i intrigene. Men det er hele tiden nok krydder å glede seg over, og andre akt er en sammenhengende triumf.

Det blir aldri for mye av det gode, for å sitere et av de to evige sitatene fra en av Shakespeares mest kjente komedier. «Hele verden er en scene» er den andre, og et av mange komiske høydepunkter i forestillingen er visualiseringen av de syv fasene, de syv hovedrollene, i et menneskes liv.

Intrigen i «Som di synes» er ikke all verden. Rosalind og Orlando elsker hverandre. Orlando må flykte fra sin hevngjerrige onkel inn i Ardennerskogen, Rosalind flykter etter, maskerer seg som mann - og som sitt mannlige alter ego løser hun de fleste komplikasjoner mellom de forskjellige aktørene. Det må være en ny syndflod på vei, for det er så mange par på vei inn i arken, registrerer Jaques, og kanskje røper vi for mye, men skitt: alle får hverandre til sist.

De homoerotiske mulighetene som ligger i stykkets kjønnsforvirring, blir bare delvis forfulgt. Men ellers nekter ensemblet seg lite. Den ofte krevende dialogen sitter stort sett som et skudd, og det er fart, rytme og timing i fellesnumrene, sårbarhet og ablegøyer i tettere dialoger blant gjengen som er grunnleggende herjet av ambivalens De «håper frøktelig, men frøkter håpet» Mye ligger i Shakespeares kanskje mest durkdrevent folkelige stykke, men bakklandsgjengen løfter det. Rabarateateret spiller i hans folkelige ånd, men ensemblet dyrker også sin egen signatur. En av dem ligger i den overgrodde bakgården. Det er gjort noe mer snekkerarbeid enn tidligere, men ikke mer enn at det tilsynelatende nonchalante grunnpreget er i behold. At stykkets ridderne bruker heimvernsuniform er blant mange påfunn som gir oppsetningen et tidløst avslappet preg.

Cengiz M.S. Nereid er en flott Orlando, mens Madeleine Nielsen har enda flere nyanser å spille på i den andre hovedrollen som Rosalind. Og det gjør hun, både som kvinne og mann. Tor Ivar Hagen er en frodig Proberstein, Eva Næss' Phoebe er verken veldig pen eller veldig smart men veldig morsom. Leif A. Jørstad er den ruvende slåsskjempen Karl og ellers kunne vi fremhevet de fleste gjengangerne i ensemblet. Men da ville vi ikke hadde plass til de kreativt plasserte gjesteskuespillerne. Det er hyggelig å se John Yngvar Fearnley på scenen igjen, og bruker de virkelig mezzosopran Maija Skille i en ledende rolle gjennom to og en halv time uten at hun synger en eneste tone? (Svaret på det røper vi ikke.)

Men selve stjernen er Trond-Olav Skrødal. Han har fått tildelt stykkets mest spennende karakter Jaques, og gjør den med overveldende autoritet. En av mange små øyeblikk som gjøres store er når han på slutten av et av stykkets beste nykomponerte låter plutselig er Ulf Risnes.

Anmeldt av OLE JACOB HOEL

De får hverandre: Madeline Nilsen er Rosalind, Cengiz M.S. Neried er Orlando. Foto: Jenny Hilmo Teig, Rabrateateret