I detta krig.

I alla krig.

För hvem ger dom sina liv?

Klokka er 00.20. Slegghaugene på Røros er badet i varmt rødt lys. Rødkledde Ellen har selskap med tre medsøstre. De danser på hver sin topp, mens bakken under er full av ofre for krigens meningsløshet. Soldatene overlevde en meningsløs krig, men ikke sulten og iskulden over tydalsfjellene på retretten. Blant dem som måtte bøte med livet er Ellens elskede Kalle.

Kalle og Ellen møter vi tidlig i «Elden». De rekker akkurat å forsegle sin kjærlighet før 16 år gamle Kalle blir utkommandert til krigen. De er hovedpersonene i denne historien, enda mer enn i tidligere oppsetninger er hovedfokuset på unge Kalles opplevelser i krigshandlinger verken samtid eller ettertid fant mye mening i.

Hovedhistorien er den samme. Den spektakulære rammen rundt er den samme. Men det er full fornyelse i «Elden». Slegghaugene er full av nye fjes, og veteranene som fortsatt er der gestalter nye roller. Scenografien er fornyet, musikerne sitter synlig og beskyttet i glasshus, fellesscenene er enda større og med fler hester. Noe er skrellet bort annet er lagt til, grunnstemningen er mørkere.

Årets nye regissør Paul-Ottar Haga har foretatt endringer som både vil forvirre og begeistre. Det er mulig det er såpass mange at det krever mer tid før alt setter seg, men allerede på generalprøven (som denne anmeldelsen er basert på) i år satt ting så godt at en kan slå fast at endringene gjør «Elden» både tydeligere og bedre. Spelets mange styrker oppleves enda mer intenst.

Men det gjør faktisk også svakhetene. Første akt kunne fortsatt ha godt av en innstramning, eventuelt større variasjon. Fokuset er på Armfeldts generaler og soldater. Det blir mange menn i uniform som rir på hest og snakker svensk. Fordypningen av historien er en forutsetning for fremdriften, men vi skjønner at vi har kjedet oss en stund når scenebildet rett før pause endelig eksploderer i farger og glød, barn, kvinner og hverdagsliv. Hverdagsutfordringer blir en effektiv kontrast til de store og lange konfliktlinjene i hovedhandlingen.

Det er når soldattilværelsen integreres med omverdenen, og vi er stedfestet på Røros, at historien virkelig griper tak i oss. For det gjør den.

Scenografien er utvidet med trekonstruksjoner som symboliserer både gruvetilhørighet og en viss resignasjon. Som kontrast står energien og livsmotet til forestillingens yngste, og den nøkterne hverdagsfilosofien til stykkets kvinner.

Scenebildet er flott, og fart og rytme i fellesnumrene er minst like imponerende som tidligere. Men deler av handlingen er flyttet litt vel langt fra tribunene, og når det er dialog i store fellesnummer tar det litt for lang tid å finne ut hvem som snakker hvor. Det var også tilløp til lydproblemer. Da er det egentlig like greit at teksten tidvis er overforklarende. Vi får med oss handlingen, det står ikke på det. Musikken og de gode låtene er tilbake til sitt rocka utgangspunkt, vokalprestasjonene er stort sett utmerket i et stykke der det først og fremst er ensemblet og ikke enkeltprestasjoner som er beholdningen. Men Johannes Joner gjør mye av rollen som General De La Barre, gjør ham til den herlige sjefsskurken stykkets dramaturgi trenger.

I sluttscenen er det ikke Pär Åke som synger tittelsangen «Det brinner en eld». Etter at stykkets skaper Arnfinn Strømmevold har overlatt «sin» rolle til rutinerte Lasse Kolsrud er sangen blitt overlatt til Kalle og Eirik Lockert Rohde. Det er trist på en vakker måte. Krigens forbrytelser blir tydelig når vi opplever at ungdommens uskyld og glød kan ende i full resignasjon bare måneder senere.

Medregnet pausen har vi sittet i to timer og 50 minutter i 12 grader, pissregn og vind i selskap med «Elden». Vi synes litt synd på oss selv. Men man måsta jämföra, som det heter. 12 grader og pissregn hadde vært luksus for Armfeldts soldater som akkurat nå dør som fluer foran oss på Slegghaugene.

Bondesønnen Kalle fikk aldri sin Ellen. Han døde som tenåring i kamp for konge og fedreland, mot naboer som burde og kunne vært hans venner. Heldigvis har vi stort sett vært det i de snart 300 årene som er gått siden tenårings«enken» Ellens avslutningsreplikk som innledet denne anmeldelsen.

Anmeldt av OLE JACOB HOEL

Effektiv kontrast: Stykkets kvinner og barn kommer inn som en eksplosjon av farger, glød og håp. Foto: Kristine Lindebø