For den nærmest blodige striden som har utkjempet seg i Hellas de siste månedene har ikke vært uten referanser til greske guder og gudinner, noen ganger ondskapsfulle inntil det perfide. Om den nå avgåtte finansministeren har det vært sagt at «det er ikke vinden, men Yanis Varoufakis «som flyr forbi i sin supermannsdrakt». Ikke rart «den bloggende besserwisseren» tidlig ble en «persona non grata» i korridorene i Brussel. De første møtene mellom den testosteron-struttende Yanis og morsskikkelsen Angela Merkel må ha vært som møtet mellom to kloder.

Den planlagte folkeavstemningen var også full av overdrivelser og usakligheter som man ellers finner bare på nettet før en norsk kommunesammenslåing. Men selvfølgelig ikke uten referanser til gresk mytologi: «Som kong Agamemnon ofret sin datter Ifigenia, ofret statsministeren sin finansminister». Den 53-årige akademikeren klev opp på motorsykkelen, og har siden ikke vært å se. Slikt blir passende teppefall i et moderne gresk drama.

Det har vært krise – og er det er det fortsatt. Mens det ellers bryter ut panikk på børsene selv når det bare klirrer i Dow Jones-indeksens prismekroner, var dette alvor. I et fattig land som Hellas, blir det fort en katastrofe. De rikeste – hermelinene – berger alltid skinnet, for å si det slik.

På børsenes febrile verden er alle like lettskremte. Må vi få minne om at det også var nordmenn som snappet etter været da vår oljeproduksjon falt med èn – 1 – prosent- mellom 2012 og 2013. Så lite skulle til. Kapitalismen befinner seg nesten alltid i steget mellom uhemmet grådighet og svett angst.

Gresk politikk har vært rammet av krise etter krise – de aller fleste selvpåført. I nærmeste fremtid må Hellas søke om et nytt lån på inntil 65 milliarder euro, og mye mer kan det bli – om Brussel får det slik EU mener at den makroøkonomiske katastrofen kan unngås. Og da blir det vel slik.

Det er alminnelig kjent at grekerne snyter på skatten så det holder, og at skatteinnkreverne tar penger under bordet for å se en annen vei. For fire år siden ble også Norge spurt av EU-kommisjonen om bistand for å reformere den ineffektive og korrupte skatteinnkrevingen, men sa av forståelige grunner nei – slik også andre gjorde. Det ble – for å si det med et aktuelt uttrykk – for mye av et Sisyfos-arbeid.

Skatteinnkrevernes fagforening truet dessuten med at arbeidet ville skje svært sakte, og at det ville bli streik om noen ble sparket. Det bryter fort ut panikk selv når det klirrer bare lett i Dow Jones-indeksens krystallkroner, men dette var mer enn som så. Festen var over, om det noen gang hadde vært en fest på alle de 1425 øyene som Hellas består av.

Solen har billedlig sett gått ned over det paradiset vi opplevde på 60-tallet på strendene i Glyfada, hvor vi badet og solte oss, der vi prutet med de svartkledde kvinnene som solgte suvenirer. En kom med blomster fordi hun – uten å ha spurt – hadde vært så fri å stryke over vår fireårige datters krøller for å fastslå om de var ekte! Hvilken uskyld, ekte glede og dype menneskelighet!

Nå tumler alle disse hverdagsmenneskene inn i en enda mer ukjent fremtid – bygd på nye gigantlån og en langvarig usikkerhet.

19-årige Pagratis skulle gjerne deltatt ved folkeavstemningen, fortalte han en avis. Han jobber hver dag som kelner på stranden i Haldiki, også på søndager, uten lunsjpause, for 470 euro pr. måned. Å stemme ville koste ham for mye. Faren er arbeidsløs, moren har deltidsjobb som rengjører. Før levde de på mormorens pensjon, men nå er hun død.

Hun hadde fortalt at under okkupasjonen spiste de fra søppeldunkene til tyskerne. –Vi får vel fortsette med det. Og det passer jo fint nå som Merkel er blitt sjefen!