Vern hjelper ikke, fredning hjelper ikke. Selv ikke en status som nasjonalt musikkhistorisk museum hjelper når brann oppstår på verst tenkelig vis og på verst tenkelig sted. I Ringve museums tilfelle mellom tømmer og bordkledning i hovedbygningen – museets paradearena for formidling, opplevelser og samling.

Huset som ble rammet av brannen ble bygget i to trinn fra 1860-årene, og med byens kanskje mest påkostede interiører fra 1800-tallets siste to tiår. I det indre kan ingen representasjonsanlegg i Trondheim fra tiden måle seg med det Anton og Barbara Anker Bachke kostet på hovedbygget på Ringve. Senere ble huset rammen rundt en av de mest unike samlinger bygget opp av privatpersoner i vår bys historie, nemlig Victoria Bachkes musikkhistoriske samling. I mer enn 60 år har kombinasjonen av praktinteriører og gjenstander gledet byens befolkning og titusener av turister.

Det er spesielt urettferdig at nettopp Ringve ble rammet. Få museer har hatt en slik orden i eget hus både hva angår gjenstandsforvaltning, vedlikehold, økonomi og evne til å tiltrekke seg besøk. Urettferdig nok er også Ringve en av de beste i klassen på brannsikring blant museene. Hovedbygningen ble fra 2006 til i fjor utstyrt med et vanntåkeanlegg som skulle beskytte både huset og den unike samlingen. Sammen med fantastisk innsats fra brannvesenet, var det nok dette som gjorde at museets hovedbygning i dag ikke er lagt i aske, og at den igjen vil kunne åpne som en praktfull ramme rundt musikkhistorisk formidling i vår by.

Ringve Museum har til tider vært frustrerende dyktig. Som tidligere guide i Domkirken husker jeg godt vår stabs irritasjon over at hurtigruteturistene ikke ville prioritere mer enn ti minutter med høyttalerorientering om vår nasjonalhelligdom fordi de skulle videre til en timeomvisning med instrumentdemonstrasjoner på Ringve. Det var ingen som tvang dem, men det var det de ville. De ville heller vandre i salene på Ringve og høre Mozart, Chopin og Liszt på instrumenter fra deres tid enn å trå gulvet i katedralen på egen hånd. De ville heller se originale hårlokker, dødsmasker og eiendeler fra komponistene enn å høre om relikvien av Olav den hellige som en gang hadde vært, men som nå var sørgelig borte.

Midt i irritasjonen kunne vi ikke gjøre annet enn å beundre evnen til folkene oppe på Ringvehaugen. Mens vi bedrev hurtigformidling til hurtigbesøk fra hurtigruten fikk staben på Ringve de samme turistene til å kontemplere over de store linjene i europeisk musikkhistorie i over en time. De evnet å friste de som planla overfladisk sightseeing til heller å fordype seg i dannelse. Det var også hurtigruteturister som ble evakuert ut av hovedbygningen da brannen oppsto.

Dessverre kan ikke engang de mest forberedte museer og beste sikringstiltak hindre all skade når katastrofen rammer. Det store og ubesvarte spørsmålet nå er hvor mye som gikk tapt i brannen. Av det som ikke har brent opp er trolig mange av de nitid dekorerte takene, veggene og dørene skadet. Det som er ødelagt av interiører kan allikevel rekonstrueres så godt som vår tids håndverkere evner. Museenes konservatorer vil trolig også kunne rense og restaurere mye av det som ble rammet av røyk, sot og vann.

Det som dessverre aldri vil komme tilbake er originalgjenstandene. Man kan ikke gjenskape originale musikkinstrumenter. I beste fall kan man produsere kopier. En original hårlokk fra en komponist eller hans håndtegnede noter er til gjengjeld like umulig å kopiere som liket av Olav den hellige. De neste dagene vil avsløre hvor mye museets stab og brannvesenet evnet å berge ut.

Dagens brann bør være en vekker for vårt lands bevilgende myndigheter. Ringve er trolig det museet i Trøndelag som er best sikret mot katastrofer. Allikevel kunne dette skje. Museene i Sør-Trøndelag (MIST) arbeider nå med en egen plan for samlingsforvaltning og sikring. Dessverre er nesten alle museer i MIST dårligere rustet mot katastrofer enn Ringve. I år ble de statlige overføringene til museene i Norge for første gang på flere tiår ikke prisvekstjustert. Dette betyr også mindre penger til sikring og forvaltning av de enorme mengdene med gjenstander og bygninger som museene eier. Når røyken har lagt seg på Ringvehaugen og fellesferien er avsluttet bør derfor alle partier på Stortinget samles for å legge en ny plan for hvordan vi bedre kan sikre vår nasjons viktigste kulturarv. Museene er bærere av fortellingen om hvordan vi som folk og kultur har blitt til og hvordan vi har møtt omverdenen. Denne historien fortjener bedre enn å gå opp i røyk.