Jeg minnes da jeg var en liten gutt i et 70-talls Trondheim som slett ikke hadde like mye atspredelse å by på for barn som det vi finner i dag.

Følelsen av å gå inn døra, i barne- og ungdomsavdelingen lå et skattekammer og ventet. Det var bare å forsyne seg.

Mange av bøkene sitter som spikret den dag i dag. Hvor mange ganger lånte jeg ikke de underfundige billedbøkene om Serafin & Plym? For ikke å snakke om den foreldreløse åtteåringen Remi og gatemusikeren Vitalis i Hector Malots «Frendeløs.» Jules Verne! Jeg var med Kaptein Nemo i «En verdensomseiling under havet» og fikk se de nifseste blekkspruter, jeg fikk oppleve verden sammen med Phileas Fogg i «Jorda rundt på 80 dager.»

Sammen med James F. Coopers Natty Bumppo, som var oppvokst blant indianerne, har jeg lusket rundt i de amerikanske skoger, omgitt av farer på alle kanter. Bumppo fra «Den siste mohikaner,» som min far leste for meg så mange ganger at jeg kunne den utenat, men biblioteket hadde flere å by på; «Hjortedreper»,  «Stifinner» og «Prærien.»

Og hvor spennende var det ikke å få være med Kalle Villervalle til Sydhavsøyene! Kritthvite strender, korallrev, de merkeligste og mest spennende skapninger i havet. En liten digresjon her kan være at bøkene om ham er skrevet av Bengt Danielsson, som var en av deltakerne på Kon-Tiki- ekspedisjonen.

Og så, litt eldre, de første skrittene inn i en verden man ikke visste om; «Vil du se min smukke navle,» «Zappa» av Bjarne Reuter, en av tidenes beste ungdomsbøker og glimrende filmatisert av Bille August, og ja: Biblioteket har også filmutgaven inne, selvsagt har de det.

Og i andre etasje: voksenavdelingen, det luktet annerledes der, mer støv og elde, men dog; forheksende. Etter å ha pløyd det meste av Agatha Christie – Dostojevskijs «Dobbeltgjengeren,» jeg skjønte sikkert ikke mye, men kan fortsatt huske den merkelige sinnsstemningen, paranoiaen, usikkerheten rundt hva som var virkelighet og hva som var fantasi i hovedpersonens hode.

Og ikke minst dette: jeg visste jeg var fanget, jeg så kun toppen av isfjellet, ikke hva som skjulte seg under overflaten, her var det noe jeg ville ha mer av.

Og det ble flere bøker, flere minner, flere historier og fiktive karakterer som vært med på å forme meg, gjort meg til den jeg er; Ask Burlefot, man må lese Mykle, helst når man er ung og blodet bruser i årene, jeg tror man er mest mottakelig da, og bøkene sitter så sterkt i meg at jeg ikke har våget å gjenlese dem i sin helhet i voksen alder, kun partier, og ikke de du tenker på; «Lasso rundt Fru Luna» og «Sangen om den røde rubin,» er det skrevet frodigere, skarpere, morsommere og sårere om en ung manns famlende skritt ut i verden, har noen forfatter bedre skildret ensomheten, lengselen, nattogets ferd gjennom landet, ynkeligheten av en vissen tomatbåt på et smørbrød?

Kanskje det, men sterkere – for en ung sjel? Neppe.

Men også nå; for ikke lenge siden, «Fjorten dager før frostnettene» av Sigurd Hoel, et glitrende stykke litteratur der han gjenskaper et mellomkrigstidens Oslo så levende at man selv sitter i Annen Etage, omgitt av stille kelnere og hvite damaskduker; legen Knut Holmen, alene i hovedstaden en sensommer, der han tar et oppgjør med sitt liv mens kone og to barn befinner seg i sommerhuset på Hankø. Pär Lagerkvists «Bøddelen» og «Barabbas,» den første en uovertruffen, komprimert og stilsikker studie av menneskelig ondskap opp gjennom århundrene. Og Lars Petter Sveens «Guds barn.» For ei bok!

Jeg står altså foran Trondheims vakreste bygning. Og jeg tenker at av alt det fine menneskeheten tross alt har skapt er bibliotekene noe av det aller fineste; hus fylt av kunnskap, av glede og med et innhold som både opplyser og beriker livene våre, de bidrar til at samfunnet blir et bedre sted å være og at verden tar små skritt framover.

Bibliotekene er grunnpilarer i ethvert sivilisert samfunn, de må sees på som en investering – ikke en utgiftspost. Blant bøker, filmer og mye annet, de ansatte; vennlige, kunnskapsrike og serviceinnstilte mennesker, alltid interessert i å hjelpe deg.

Jeg går fortsatt inn den samme døren. I Kongens gate. Alltid. Det vil jeg fortsette med. Og jeg kjenner – heldigvis – fortsatt på en barnlig forventning, hva venter på meg der inne?

Jeg vet ikke, jeg vet bare at det er noe fint.

Jeg åpner døra, som glir igjen etter meg.

Jeg er hjemme. Igjen.